Altså. Jeg er for at vi skal ta imot og hjelpe flyktninger. Men jeg sitter likevel med en mitt vond smak i munnen når man leser dagens overskrifter i tabloidavisene (dum som man er...) og ser ting som "nekter å jo fraktet til flyktningleirer" og tilsvarende. Dette er jo flyktninger fra krig og faenskap. Det er ikke innvandring. Da bør man jo kunne ha tålmodighet til å oppholde seg et sted der man er trygge for krigen, fram til man har funnet ut av hvem som skal sendes hvor. For det må pokker meg tas et kollektivt ansvar verden over for dette som nå skjer. Det kan virkelig ikke være sånn at det landet som først registrerte dem får ansvaret. Men det kan heller ikke være sånn at tusenvis av mennesker selv kan bestemme hvor de skal bo? Det er jo ikke snakk om permanent innvandring, men midlertidig situasjon fram til man har klart å skape fred der de er fra. Og da bør det faktisk ikke være så veldig viktig om man har en utdannelse som er best egnet for å få jobb i en by. Eller at man har hørt at Canada er et bra sted å bo. Det er jo en del som tyder på at det er de mest ressurssterke som forlater Syria nå. Naturlig nok siden det ikke er gratis og krever at man vet hva man skal gjøre. Men desto viktigere at disse returnerer de gangen landet skal bygges opp igjen? Det som nå skjer skremmer meg. Ikke fordi jeg er redd for at Norge ikke har råd til det. Men fordi jeg er temmelig sikker på at det ikke finnes noe land som er i stand til å gi god nok hjelp til de ekstreme massene som kommer. Både mht helsevesen, psykiatri, skole eller jobb. Og som Gaia sier - hva når nyhetens interesse gir seg? Jeg har så ekstremt vondt av alle disse menneskene som tvinges til å rømme, og som egentlig ikke har noe sted å rømme til i dagens samfunn. Den som ikke tror at man selv hadde gjort det en kunne for å skape seg et bedre liv når ens eget samfunn faller fra hverandre, mangler forestillingsevne. Samtidig så er jeg redd vi er forbi det stadiet der vi kan "ta i mot og integrere", med mindre også andre verdensdeler åpner opp. Ellers blir det vel mer snakk om å oppbevare og sørge for at det tross alt er bedre enn det var. Jeg er ikke for "hjelpe der de er". Men jeg er for å sette inn en helvetes mye innsats i å gjøre noe for at folk ikke trenger å flykte. Uansett hvor mange tepper man gir og bæreseler man sender - folk kommer til å fortsette å drukne i en desperat kamp for å komme seg bort, helt til man får stoppet krigen og startet gjenoppbyggingen.
