[Fløyel]

Jeg er enig med Tallulah - jeg opplever Stoner som en tafatt dott. Jeg tenkte flere ganger igjennom boken "men ta deg sammen da kis!" Jeg hadde håpet han skulle gi Edith motstand - både i ekteskapet og oppdragelsen av Grace - istedenfor luter han avgårde til en elskerinne og flykter fra problemene han har hjemme. Jeg lurer på hvordan livet hans hadde fortonet seg om han hadde en vilje og en mening - eneste han ville med livet var litteraturen og joda, han hadde et snev av yrkesstolthet, eneste kampen jeg kan se han fightet iløpet av livet var om Walker skulle bestå sin eksamen eller ikke.

Han innfant seg med absolutt alt, han sa aldri i mot, selv ikke når han fikk nye undervisningstider, Lomax nedgraderte han ved å undervise 1. års studenter og jeg tenker at har du et snev av yrkesstolthet så yter du motstand i slike situasjoner. Han lar livet seile avgårde, hans livsmotto må ha vært c´est la vie. Jeg opplever han som en person som går igjennom livet nærmest i koma. Og fordi han er en slik person lar han andre mennesker manipulere han, som hans kone Edith og Lomax. Han er en kjedelig og ensporet person, en som kun interesserer seg for sitt fag, men like fordømt klarer han ikke å holde på den ene personen han får kjærlighet fra og som deler hans interesse, neida, han dalter tilbake til helvetes port - Edith. BUT WHY????

Jeg likte boken, jeg irriterer meg grønn over tafatte personer, men likte den likevel godt. Jeg håpet på ett eller annet tidspunkt at han skulle slå neven i bordet og stå opp for seg selv, dessverre så skjedde ikke det, jeg burde jo ha forstått det ut fra innledningen.