[m^2]

Opprinnelig lagt inn av Ru, her.

Det blir som den allegorien med at din mor/far står nederst i mørk trapp og sier "Hopp, jeg tar i mot deg!", og så gjør du det - selv om du ikke kan se at det står noen der.

Dette er nok en slik tro jeg har. Jeg har ingen tro på en skikkelse, skapning, eller intelligens som sådan, men jeg har sterk overbevisning om at det går bra til slutt. At ting gjerne vil ordne seg til det beste (gitt utgangspunktet).
Og om ting ikke skulle ordne seg til det jeg kanskje hadde ansett å være det beste, så har jeg sterk tro på det å akseptere at det ikke ble slik jeg hadde tenkt, og gå videre i den nye retningen - igjen med tro om at det vil gjerne ordne seg til det beste.
Dette gjør at jeg er redd veldig lite, har en sterk trygghet innafor, og bekymrer meg for lite.
Jeg forbinder det med en slags gudetro, selv om den ikke er personifisert eller passer inn i noen "definisjon" av religion. Bønn er ingen del av dette for meg.

Jeg tror på det gode i mennesket, at folk vil hverandre vel (og det er nok en naivitet jeg har fått "lide" for av og til).
Og jeg har en tanke om at felles tro på noe gir en slags felles "energi", det har jeg merket både på reise hos svært religiøse mennesker, jeg har flere familiemedlemmer som er prest/misjonær/religiøse ledere/svært troende og har opplevd det med dem, og jeg har merket det i kirka på f.eks allehelgensmesse; en helt spesiell stemning og energi i rommet som er helt umulig å ikke merke.

Og som erkerealist er selvsagt evolusjonsteori grunnpilaren for meg. Jeg mener - de landet nettopp på en komet for å finne kimen til liv på jorda i form av organisk materiale, how great is that! ( )

Jeg var alene med mormor da hun døde, og med familien med pappa da han døde, og begge opplevelsene har gitt meg forsterket tro på at det er noe med livet (og døden, forsåvidt) som er mer enn vi kan se og tenke oss.

Men som sagt, ikke noen personifisert tro.

(også er det litt slik som jeg tenker ift alvorlig sykdom og slikt, jeg har hatt noen snublefeller de siste årene... "jeg er jo ikke død, så da går det bra. Og hadde jeg vært død hadde det gått bra det og, for meg. Det er de som er igjen det er trist og vondt for". Et temmelig forenklet syn på ting, men det gjør at jeg ikke grubler på døden hvertfall)