[kie]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Det er ikke til å stikke under en stol at ADHD er en motediagnose. Det har ingenting å si om man selv har det eller om barnet sitt har det. Dere er like mye offer for omstendighetene dere, som noen andre.

Jeg har mer enn en gang hørt/lest foreldre si at barnet har ADHD. Er det utredet? Neida, men legen mente/trodde/antok. Dessuten hadde de lest om det. Barnet er utagerende så det må være ADHD. Det er mulig du som forelder til et utredet barn ser mer av alle ulemper dette medfører, men jeg skal love deg at diagnosen brukes av foreldre som ikke klarer å oppdra ungene sine, fordi de da ser bedre ut for omgivelsene, fordi de tross alt er syke. Dermed gjemmer foreldrene sin, bevisst eller ubevisse, skam over å ikke klare å kontrollere barna.

At folk uten kompetanse til å utrede eller gi diagnose ser ADHD "på høylys dag" og slenger ut diagnosen i øst og vest vil ikke si at selve diagnosen er noe som kommer lett.

Det snakkes av fagfolk om underdiagnostisering. At man regner med store mørketall. At kun halvparten av de barna som har det får diagnose og oppfølging (ja, det er også mange foreldre som lever i fornektelse og ikke "skjønner problemet" når lærere tar opp det som helt klart er avvikende atferd) og at mer enn 30% av de som sitter i fengsel har diagnosen.

ADHD koster samfunnet dyrt.

Jeg var også en sånn mor som nevnte ADHD i flere år før diagnosen var et faktum. Fra han var 3 år gammel ba jeg helt spesifikt om utredning i forhold til bl.a. ADHD. Da jeg endelig fant en fastlege som ville henvise til BUP var BUP sjokkert over hvor lenge PPT hadde hatt ansvar for saken uten å henvise til utredning. Da var gutten 8 år og eide ikke pinsettgrep mens jeg som mor fikk beskjed om å være konsekvent og validerende, så ville alt løse seg.

Men jeg brukte det ikke som en unnskyldning. Faktisk prøvde jeg også å mase til meg Marte Meo o.l. for å finne ut hva jeg gjorde galt. Og innerst inne håpet jeg vel i grunnen at feilen lå hos meg, slik at jeg kunne fikse det. Men det var altså ADHD ++++. Alt ting som jeg ikke kunne fikse, men bare tilrettelegge for. Men, som sagt; jeg brukte aldri diagnosen som unnskyldning. Faktisk ble jeg helt satt ut da damen på BUP sa "Ha en ting klart. Dere er gode foreldre og det er helt utrolig hvor mye dere har fått til ut i fra guttens utgangspunkt". Det var godt å høre for en mor som hadde til vane å lese spesialpedagogikk o.l. på senga for å stadig bli bedre, men som ikke alltid fikk uttelling for innsatsen slik man ville ha fått for andre barn.

Selv nå som han har diagnosen er jeg tilbakeholden med å oute den til hele verden og hans forestilling om at diagnosen var et frikort for å slippe unna med dårlig oppførsel varte vel ca. 20 sekunder. For det er jeg veldig opptatt av. ADHD-diagnosen er et verktøy og et middel til forståelse, men det blir aldri et frikort for verken meg som mor eller sønnen min.

Når det gjelder dette med å slenge ut diagnoser ellers, så har jeg opplevd at pedagogisk personale i barnehage og skole er litt for ivrige der også.

Mitt eldste barn begynte på Steinerskolen. Etter kort tid inn i leseopplæringa avgjorde læreren at ungen var dyslektiker og fortalte gutten som hadde gledet seg til å selv lære å lese siden han var liten at han nok aldri ville klare å mestre dette. Gutten ble knust. Da vi prøvde på egen hånd var det galt fordi barn skulle bare lære konsonanter før jul og vokaler etter jul og der drev jeg og blandet så det virket logisk.

Da han begynte i den offentlige skolen i 3. klasse kunne han ikke skrive sitt eget navn. Noen måneder senere leste han Ringenes Herre.

Så det er jo også et eksempel på hvordan folk uten utredningskompetanse kaster om seg med merkelapper fremfor å se litt på om det nødvendigvis må være slik at det er hos barnet "feilen" ligger. Det er et stort problem for, som man ser så gjør det ting så mye verre for de som faktisk har diagnosene å bli tatt på alvor. Så jeg ser den. Så absolutt.