[Toffskij]

1. Boris Pasternak: Doktor Zjivago
Jeg pleier å nevne dette som en av yndlingsbøkene mine, så det var litt spennende å gjenlese den, det er vel drøye 15 år siden sist. Men den er fortsatt storslagen på mange måter, selv om jeg er atskillig mer kritisk til hovedpersonen enn da (HVORFOR, Jurij Andrejevitsj!?), er den skumlere enn mang en dystopi og storslagen som kjærlighetshistorie også. Og siden Pasternak er fantastisk som lyriker, er jo doktoren det også.

2. Ransom Riggs: Hollow City
Njaaa, ikke like bra som den første Miss Peregrine-boka – men imponerede om enn ikke aldeles uventet twist på slutten. Og mer cliffhanger, så klart.

3. Thomas Pynchon: Bleeding Edge
Uventet og åpenbart overlagt forvirrende noir-konspirasjonsteoribonanza som er tidvis veldig vittig og noen ganger skremmende, og hvor de fleste trådene er løse på slutten. Kul heltinne.

4. Elmore Leonard: Out of Sight
Korthogd, vittig dialog, både slemme og nyanserte skurker, og en heftig, inderlig og umulig kjærlighetshistorie i sentrum.

5. Alice Munro: Runaway
Fantastiske noveller med så komplekse sujetter at de færreste ville hatt selvbeherskelse til å ikke skrive romaner av dem.

6. Helene Wecker: The Golem and the Djinni
Jeg har ikke vanskelig for å forstå hvorfor folk liker denne, men jeg fikk litt neller av Weckers voldsomt polariserte hovedpersoneksperiment.

7. Donna Tartt: The Secret History
Jeg hadde glemt hvor ille det gikk, men ble slått av hvor lik Richard Papen er Theo Decker i The Goldfinch. Det er en strålende bok, intenst ubehagelig og hylende morsom som den er.

8. William Shakespeare: Romeo and Juliet
Det er ikke for Romeos personlighet vi fortsatt leser denne, men talene, talene!

9. Douglas Adams: Dirk Gently's Holistic Detective Agency
«By means of an ingenious series of strategically deployed denials of the most exciting and exotic things, he was able to create the myth that he was a psychic, mystic, telepathic, fey, clairvoyant, psychosassic vampire bat.» Say no more.

10. Christopher Marlowe: Doctor Faustus
Marlowe koser seg fælt med å beskrive både Faustus' kunnskapsgrådighet og fruktene av handelen med djevelen, og Faustus angrer da også bare bittelitt i aller siste øyeblikk. Fortapelse på deg, gutt!

11. Magnus Mills: The Restraint of Beasts
En roman som handler nesten utelukkende om gjerdebygging, og som klarer å være både ustyrtelig morsom og Kafka-aktig nifs og underlig samtidig.

12. Douglas Adams: The Long, Dark Tea-Time of the Soul
Mer kaotisk og utflytende enn den forrige, men fortsatt mer enn nok å le høyt av, og jeg liker Adams’ Tor og Odin (selv om de kom nokså overraskende på).

13. Michael Chabon: The Final Solution
Enda bedre på andre gjennomlesning, for sporene er så fint og nennsomt integrert i den kjærlige beskrivelsen av den gamle mannen. Og papegøyen Bruno er fortsatt fiksjonens beste fugl.

14. Robert Galbraith: The Cuckoo’s Calling
Noe klønete start, men J.K. Rowlings nye detektivantihelt viste seg å være mer enn en velbrukt sjablong, men fint innvevd i et gjennomgripende gjøkungetema. Veldig spennende også.

15. China Miéville: Un Lun Dun
Unlondon er et dårligere og mer anstrengt vrengebilde av London enn Neil Gaimans London Below. Boka er i overkant moralistisk også. Men jeg liker hovedpersonen og bokas tilnærming til profetier og utvalgte redningskvinner.

16. Dorothy L. Sayers: Whose Body?
Datert på noen måter, men lord Peter Wimsey springer ut av sidene fiks ferdig i denne aller første Wimsey-boka, og jeg elsker ham virkelig.

17. J.M. Coetzee: The Childhood of Jesus
Snedig, irriterende, frustrerende, intens og mangetydig allegori (og jeg er ikke glad i allegorier). Men hva er bilde på hva? Og ifølge hvem? Tenker fortsatt.

18. William Shakespeare: Twelfth Night
Odsbodikins! There’s that girl again!

19. P.G. Wodehouse: The Mating Season
Det var jo ikke som om engelskmennene sluttet med forvekslingskomedier de første tre–fire hundre årene etter Shakespeare.