[Teofelia]

I dag kom jeg opp i en liten meningsutveksling på jobb, som fikk meg til å gruble litt over hvor dobbeltmoralistisk jeg egentlig er.

Problemstilling: jeg har et barn som etter hvert trenger en del hjelp fra det offentlige helse-Norge: både PPT, BUP og barneavdelingen på sykehuset er instanser vi har vært/skal innom.

Så fikk jeg spørsmål i dag: ville du ha kjøpt deg ut av køen, hvis du kunne? Jeg var litt nølende i svaret, for prinsippielt er jeg mot. I praksis kunne jeg vurdert det for å hjelpe barnet mitt, men foreløpig har jeg/vi ikke ønsket å gå til det skrittet. Med andre ord er jeg fortsatt tro mot min overbevisning der.

MEN så kommer dilemmaet: jeg har aldri nølt med å bruke mine overtalelsesevner (og de kan være ganske formidable) til å hoppe jenta mi i køen, noe jeg ofte også lykkes med.

Og da slår det meg jo: er det virkelig noe mer høyverdig og sosialt rettferdig å bruke sine mentale ressurser til å forkorte ventetiden enn sine økonomiske? Jeg synes jo ikke det? Eller?

Misforstå meg rett: jeg kommer aldri til å slutte å dra veksler på å være ressurssterk til fordel for mine barn, det være seg med leksehjelp eller i "kampen" mot det offentlige. Omtrent akkurat der går grensen for min prinsippfasthet og for min sosialistiske legning. Men jeg innser jo også med det at jeg ikke er det spøtt bedre enn folk som mener det er greit å kjøpe seg ut av køen. Jeg bare bruker en annen valutta.

Og det konkluderer dagens kjipe selvransakelse ...