[My]

Foreldrene mine hadde furu før furu kom på moten, da de bygde hus på slutten av 70-tallet, og de andre i bygda hadde mønstrete tapeter og teak. Folk skjønte ikke hva de holdt på med. Vi hadde sofa med karmer i ubehandlet tre, og rød-oransje ullstoff. Alle andre hadde sofaer i mørkegrønn eller mørkebrun plysj. Huset vårt var arkitekttegnet, med åpne løsninger, åpen trapp, åpen himling, og egentlig ganske kult, selv om det var furu eller rød teglstein overalt. Jeg vil likevel ikke kalle dette "furuhelvete", siden det var litt spesielt, og funkis på sett og vis, ble bygget over et tiår tidligere, og skilte seg klart ut fra den syrelutede 90-tallstrenden. Det var mye husflid, som vev, keramikk, smijern etc av høy kvalitet involvert i stilen. Møblene var kvistfrie, ubehandlede og med helt rette linjer, fra Stange Bruk, av denne serien. Spisebordet hadde jeg gladelig tatt imot nå, om jeg hadde fått tilbudet. Så jeg har egentlig ikke noe særlig traumatisk forhold til furuinteriør, hvis det bare er av den rette typen. Men ja, den syrelutede furutrenden som var på 90-tallet har man jo litt i vrangstrupen da. Og vegger dekket av miljøstrie, gjerne malt i gult øverst og blågrønt nederst, adskilt av en blomstrete tapetbord ... Jeg har aldri bodd i et slikt hus, men husker jo godt at det var poppis.

Men jeg mener det er naturlig, på sett og vis, at man disser en tilbakelagt trend, som man har gått lei av, og ikke skjønner for sitt bare liv hvordan man kunne velge. Er det verre å disse furuinteriør enn å disse Miss Sixty-bukser, buffalosko og bar mage? Er det greit å si at man synes at bukser med skjørt utenpå ser helt dust ut, eller er det stygt å si, med tanke på dem som brukte dette på 90-tallet og syntes de var fine da?

Å le av eller gjøre narr av tidligere trender, som vi nå synes er grusomme, er vel egentlig ganske normalt, er det ikke?