[Harriet Vane]

Jeg hørte deler av en diskusjon rundt dette på P2 i går, på Verdibørsen. Det er ikke kommet noen beskrivelse av programmet enda, så jeg får ikke sjekket nærmere, men det jeg hørte var interessant. Den svenske forskeren sa at mange har manglende "større" altruisme og evne til å planlegge i uoverskuelig fremtid. Dette har ikke vært nødvendige egenskaper i små flokker som samfunnet vårt i det meste av vår historie har vært bygget opp av. Dette er årsaken til at så mange ikke makter å ta de reduksjonene i forbruk og utslipp som trengs for å redde kloden.

Jeg vil tro at de som evner å tenke lenger enn til neste vekstsesong eller tenke på andre enn akkurat sin lille flokk har enten vært "strategiske ledere" på noe vis dersom de er av aggressiv natur, eller litt for følsomme hjelpere, dersom de er av det mer passive slaget altrusiter og det er ikke hensiktsmessig å ha for mange høvdinger og bekymrede dommedagsprofeter i en flokk. Det blir vel som å skulle bygge opp en hær av generaler og miltærnektere.

Jeg begriper ikke at folk er villig til å ta sjansen på å dure på og ikke ta hensyn til forskere. Jeg er fortvilet over at forskerforakten som er så tung i store deler av samfunnet at man ikke vil lytte. Jeg er også fortvilet over at man setter materialismen (og da ikke fine ting, men mange ting) over naturen. Hva er det med folk, har jeg tenkt? Har de aldri vært ute i naturen? Har de aldri sett konsekvensene av en dårlig vekstsesong? Men folk har jo knapt sett en ku, de dyrker ingenting, de synes forskere er pretensiøse idioter som snakker utydelig og de orker ikke ta inn over seg "dommedagsprofetiene". Og at en manglende kollektiv altruisme (utover den nære familie, venner og naboer) kan være grunnen til det er jo interessant. Det forklarer jo at mye av synet på katastrofer, lidelser og nød andre steder i verden. Noen av oss kjenner øyeblikkelig på en dyp mennekslig samhørighet med hun som nå må føde på en madrass i en kjeller i Syria og flykte med en helt nyfødt baby, eller de som sitter med døende barn i fanget i Sudan, vi vet det kunne vært oss og vi forstår redselen og smerten. Andre trekker på skuldrene og driter i det. Samtidig setter de i gang voldsomme aksjoner for en nabo eller en hund de kjenner eller trafikksikkerheten i en sving nedenfor huset. Så empatiske er de.

(jeg skal fylle ut når jeg finner ut navnet på forskeren.)