[Xian]

Opprinnelig lagt inn av apan, her.

Man måtte ikke det, men der vi bodde, ble for eksempel trappa i midten gjerne brukt til kaffedrikking, og siden vi faktisk måtte gå på den trappa for å komme ut av vår egen dør så ble det jo litt naturlig å delta. Det var veldig ofte hyggelig, men det var jo på en måte ikke alltid det passet.

Jeg er egentlig veldig sosial, men jeg følte innimellom at jeg fikk litt overload etter helger hvor jeg knapt gjorde annet enn å prate skit med naboene. Vi måtte liksom ut på tur for å være ute bare vi fire. Noe av det vi liker i huset vi bor i nå, er at vi fire kan være i hagen og slappe av, bare vi. Men så savner vi jo det andre også, det var mye bra med det.

Jeg ser jeg har vært inne i tråden og lovprist rekkehustilværelsen tidligere. Nå har jeg også et par anfektelser, som i stor grad handler om det apan nevner her. Jeg er forsåvidt sosial av meg - men jeg har stort behov for å selv styre når. Det er ikke alltid så lett, spesielt ikke sommerstid når dører og vinduer står åpne, og det drikkes kaffe alle vegne. Jeg synes det er litt leit å takke nei til å drikke kaffe når alle kan se at jeg er hjemme, liksom. Men dette er noe jeg øver meg på. Heldigvis er uteplassen vår ganske skjermet.

En annen ting er at man bor jo tett, på godt og vondt. Ikke mange meter fra våre vidåpne soveromsvinduer ligger det en liten lekeplass. Et yndet sted for småbarnsforeldre å trekke ut tidlig om morgenen i helgene. I tillegg til at de nye naboene vegg i vegg holder på rett utenfor inngangspartiet sitt fra før klokken 08. Det må de jo nesten få lov til; de har barn på 4 og 1,5. Men det høres faktisk ut som de er inne i soveværelset vårt. Både vi og Ullungen vekkes ofte av dette, og det er litt bittert nå som vi er i feriemodus, og gjerne vil sove litt lenger. De som bodde der før hadde større barn, og vi kunne innimellom høre at de pakket seg avgårde til fotballturneringer omtrent da dagen grydde. Så ble det stille. Da var det bare å rulle seg rundt, og glede seg over at man ikke hadde fotballspillende barn.

Så selv om fordelene er mange - Ullungen mangler virkelig aldri lekekamerater, og det er koselig å ha huset fullt av barn. Men vi skal ikke bo slik når hun blir større. Dog er det ikke enebolig som frister, men leilighet i bygård.