[kie]

Ok. Jeg skumleste visst forbi det.
Det er i alle fall et konsekvent sprik mellom stillingsprosent og faktisk arbeid for mange i helsesektoren, og jeg lurer på om det ville ha vært sånn i et mannsdominert yrke. Ville de i like stor grad ha funnet seg i å etter en høyskoleutdannelse kun ha jobbsikkerhet, rettigheter og forutsigbarhet i forhold til f.eks. 50% av arbeidet sitt? Et problem, slik jeg ser det, er at mange av "våre egne" ikke anser det som problematisk i det hele tatt. Det er heller veldig fint og fleksibelt at de bare forpliktes til halv stilling og kan jobbe mer "om de har lyst". For oss som ikke forsørges av en mann, er det derimot et problem at man f.eks. må være borte fra familien hver helg i lengre perioder for å fylle opp stillingen og at man ikke tør å begrense eller si nei til løse vakter fordi man ikke vet hvordan neste måned ser ut og gjerne vil bli ringt videre også, noe som er vanskelig om man sier nei noen ganger. Jeg tilhørte jo en gruppe som faktisk ikke bare kunne velge å holde meg til den halve stillingen fordi jeg hadde lyst. Jeg lekte ikke familieforsørger, jeg var faktisk familiens hovedforsørger. Og da ble det jo et problem at det kun var ordnede forhold for halve jobbingen. Her tror jeg heldigvis det er i ferd med å skje et generasjonsskifte, da. Sykepleierlønna vår var ikke bare "ekstra bonus" i familieregnskapet, men faktisk det vi levde av. Da blir det litt mer viktig hvordan den andre halvparten av arbeidet organiseres også.

Bare for å ha sagt det: Dette var ikke akkurat motargument til noen i denne tråden. Det var bare litt såpeboksmateriale for meg og godt å få ut.