[Katta]

Det er viktig for meg at spesielt barn skal få definere seg selv som det de vil være. At det skal være lov å si "Jeg er en typisk gutt som like dukker og biler og som elsker å bake, og i sommer gleder jeg meg til å kjøre gocart og at bestemor skal lære meg å strikke. Og så elsker jeg fotball". Eller "Jeg er ei jentete jente som foretrekker bukser, men som gjerne sminker meg og som liker biler og hobbysaker". For eksempel. At det ikke skal være ytterpunkter som guttejenter og jentegutter som vi sliter litt med å akseptere, mest det siste. Jeg er ikke noe glad i de trange kjønnsrollene spesielt for gutter som definerer alt fra interesser til farger og karriereforventninger. Jeg greier ikke å hisse meg opp over HI, men Meissa sine innlegg over her får blodtrykket mitt til å stige litt. Men joda, selvfølgelig skal kvinner få være stolt over at de har strikkepinner i alle størrelser! Selvfølgelig er ikke det til hinder for likestilling. Men det er å indikere at "kan vi ikke bare være slik det er naturlig for oss kvinner å være, og være stolt av det, det er jo tross alt forskjell på kjønnene" som får meg til å se littegranne rødt, for jo, det er forskjell på kjønnene. Noe er biologisk, mye er kulturelt, men det er på ingen måte noen åpenbar link mellom de biologiske og de kulturelle forskjellene. Derfor synes jeg at det er et poeng å kjempe imot de fastlåste mønstrene. Ikke slik at man ikke gjør det man liker, men slik at man stopper opp og tenker seg om før man tar viktige valg, og ikke minst før man gjør valg som viderefører holdninger til neste generasjon.

Jeg tjener mest i min familie. Jeg liker å strikke. Jeg har ikke egen verktøykasse. Mannen skifter dekk og er sjef over elektrisk verktøy. Jeg tar meg av finansene. Ungene er vi to om. Jeg vil påstå at vi er rimelig likestilte selv om vi ikke gjør de samme tingene og selv om noe av fordelingen vår passer med inngrodd kjønnsrollemønster. Men jeg synes likestilling i småting er kjempeviktig selv om jeg liker å strikke.