[oslo78]

Opprinnelig lagt inn av Toffskij, her.

Vi er rastløse. Vi må reise et sted for at det skal bli ordentlig ferie, helst et i hvert fall delvis nytt sted (selv om vi er store på nostalgiske gjenvisitter også). Vi liker både by og strand og villmark, varmt og kaldt (men vi må nesten på én varm ferie hvert år for at jeg ikke skal bli værsjuk), og det må være litt eventyr og oppdagelsesfølelse. Vi reiser nesten alltid rundt, og blir sjelden mer enn fem netter på samme sted. Det blir mye vi her, for er det en ting som virkelig er min og mannens felles greie, så er det å planlegge og pusle sammen reiser på egen hånd. Dette var noe vi ikke ville slutte med da vi fikk barn, så vi har stappet dem i bæreanordninger og dratt av sted fra de var bittesmå. Premien er at vi har unger som ikke mukker eller klager når de må vente to timer på toget midt på natta på en bitteliten polsk stasjon og deretter sitte i korridoren en halvtime fram til vi har parlamentert oss fram til en kupéplass. (Trolig fordi mora synes sånt er strålende festlig og er i sitt aller beste peptalkende lune i sånne situasjoner.)

Vi er litt der vi også. Vi kjører bevisst uten GPS i bilen når vi kjører i Europa, for det fører oss alltid ut på nye steder og det er ofte der de mest minneverdige opplevelsene kommer. Ungene synes det er helt topp å surre rundt og spørre seg fram og spise lunsj på et ørlite pensjonat uti gokk og sånt. Aldri hørt en klage faktisk (på tur altså, hjemme kan de klage på litt av hvert). Det er akkurat som de går inn i et reisemodus hvor alt er greit.