[Bokormen]

Opprinnelig lagt inn av Røverdatter, her.

For lillesøster var det viktigste med barnehagehverdagen at hun fikk utfoldet seg fysisk og brukt energi i lek med andre barn. Jeg kunne sikkert ha greid å være ute med henne store deler av dagen hjemme også, og satt opp fysiske hindre rundt omkring for å gjøre omgivelsene mer sikre. Inne hadde det vært vanskelig å la henne utfolde seg så mye som hun ønsket, men klart det hadde vært mulig om jeg måtte. Jeg tror nok det er viktig å huske at det er stor forskjell på ettåringer. Lillesøster ville aldri trivdes med å sitte i vogna hele utetiden eller å stusle rundt i huset med meg. Jeg måtte vært veldig bevisst på å la henne utfolde seg og på å eliminere farer.

Også minnet hun langt fra om noen baby der hun løp og klatret omkring.

.

Signerer denne. Vesla hadde en venninne på den alderen som var et halvt år eldre, og jeg tror ofte både venninnen og hennes mor trakk en lettens sukk da vi dro hjem av og til. Vi fikk jo høre det også, at hun var "fiks ferdig barnehageunge" da hun startet. Og det er kanskje gjerne slike barn som er litt utfordrende å ha hjemme på den alderen. Det er ikke negativt ment i det hele tatt, jeg ser mange fordeler med den typen personlighet også. Vi har en "baby" i familien på 16 mnd, som er enkel på mange vis, men krevende på måter mine ikke var. Fikk de rom å boltre seg på var de blide, fornøyde, robuste, sosiale og enkle.