[Matilda]

Jeg tenkte det samme som Primrose. Jeg syntes i grunnen ikke så mye om den kommentaren, jeg. Han sier at han vurderer flere synspunkt og premissene som er lagt for debatten, men ser dem bare i sammenheng med egne erfaringer, og glemmer helt at andre kan ha andre erfaringer enn ham.

Han sier:

Sitat:

Hun vil ikke bruke livet sitt til å ta seg av et barn med DS. Hun sier mye om sin holdning til dette når hun sier at «Jeg kjøper ikke den ubeskrivelige lykken et Downs-barn bringer» og «Det er en stor belastning å få barn med utviklingshemminger. De som sier noe annet lyver.» Dette reagerer jeg på. Personlig anser jeg det ikke som en stor belastning å ha et barn med DS. Jeg opplever også min sønn som en stor lykke. Og jeg lyver ikke.

Jeg tror ikke han juger. Men jeg tror ikke hans sannhet er den eneste riktige. Sjøl hadde jeg ikke valgt bort et barn med Downs syndrom, for akkurat det tenker jeg at jeg har ressurser til å leve med. Det er andre årsaker også til å avbryte et svangerskap, og det er ikke nødvendigvis slik at man har noe valg. Jeg har to harde svangerskap bak meg. Ultralyd i henholdsvis uke 20 og 17 viste at alt var fint med barna. Jeg var forberedt på at de likevel kunne ha Downs, jeg kjenner noen som har opplevd det. Det bekymra meg ikke. Men jeg må være ærlig å si at jeg nok hadde valgt bort et alvorlig handikappet barn (og i alle fall nå, som jeg allerede er utkjørt av de to jeg har, som det ellers bare er smårusk med). Jeg hadde i alle fall valgt å avbryte svangerskapet dersom det viste seg at fosteret ikke kunne leve utenfor min kropp. Og jo tidligere i svangerskapet den avgjørelsen kunne tas, jo bedre. Jeg kan ikke forestille meg hvor vondt det må være å se et lite menneske på ordinær ultralyd og få vite at det barnet har skader som er uforenelig med liv. Jeg tror ikke det er sånn at det blir så mye lettere å se det samme i uke 12, altså, men jeg hadde sjøl likt å få vite det så tidlig som mulig. Færre vonde, "bortkastede" svangerskapsuker, for å si det brutalt. Mindre tid til å bygge opp forventninger som går i grus.

Når det er sagt, så ser jeg jo at noen sikkert vil kunne bruke en tidlig ultralyd til lettere å kunne velge bort barn med Downs. Jeg synes ikke det er uproblematisk. Men jeg synes det er deres avgjørelse å ta. Så kan vi heller gjøre mer for å legge til rette for de som har barn med DS, og sørge for at de barna får et voksenliv og et arbeidsliv som er tilpassa deres utfordringer og talenter.