1. How To Be a Woman (Caitlin Moran). Caitlin Moran er britisk journalist og spaltist som jeg selv primært kjenner fra Twitter, der hun er overstrømmende morsom og aktiv, og der jeg begynte å følge henne da jeg oppdaget hvor entusiastisk hun var for Sherlock. 
Hun har bakgrunn fra en fattig arbeiderklassefamilie, begynte som musikkjournalist som sekstenåring og er kunnskapsrik, skarp og i høy grad selvlært. Boken er dels en skildring av hennes egen oppvekst og tidlige voksenliv og dels nærmest et manifest om hva man trenger å vite og kunne for å være kvinne, og hvor grunnleggende viktig det er å være feminist. Den er morsom og engasjerende og sikkert til tider provoserende for mange, og jeg tror mannen min (som var den som anbefalte den for meg) har helt rett i at alle på FP nok burde lese den.
2. The Demon's Surrender (Sarah Kathleen Brennan). Siste bok i en fantasytrilogi for ungdom; fremdeles både morsomt og smart, og spennende nok til at jeg lå oppe til halv tre i natt. De tre bøkene har forskjellig jeg-person, noe som er både interessant for den ulike og ganske varierende innsikten de tre har, og tidvis irriterende når man ønsker seg mer av den forrige i stedet for den nye. Sett under ett gir de imidlertid et veldig godt bilde av alle involverte, særlig av den kanskje egentlige hovedpersonen i serien. Jeg liker veldig godt personene og relasjonene mellom dem, særlig det at søskenrelasjoner står så sterkt hos alle tre jeg-personene. Jeg var dessuten gledelig overrasket over at Brennan (som jeg "oppdaget" for en del år siden i den skrekkelig morsomme bloggen hennes som var sterkt preget av fanfiction om og parodier på Harry Potter) har skrevet noe som er så lite likt Harry Potter-universet som dette - og det til tross for at her både er trolldom, magi og tenåringer som må klare ting på egen hånd. Brennan er dyktig med både karaktertegninger, skarp dialog og overraskende plott-utvikling, og jeg ser frem til flere bøker fra henne.
3. Oliver Twist (Charles Dickens). Jeg har lest den før, og fikk bekreftet denne gangen at det var en grunn til at jeg den gang ble skuffet da jeg plukket den opp etter å først ha lest David Copperfield. Oliver selv er kanskje tidenes kjedeligste og mest tafatt skinnhellige hovedperson, og den sinte satiren som gjennomsyrer deler av boken er bare forsøksvis pyntet på med sentimentalitet. Men likevel er miljøskildringene og språket, særlig dialogene, og mange av de andre personene, så fengende og godt beskrevet - spesielt når det gjelder det kriminelle miljøet rundt Fagin, som helt klart er det beste i boken - at det er verdt å lese. Jeg hørte denne som lydbok, og det kledde den veldig godt.
4. Busman's Honeymoon (Dorothy Sayers). Festlig og romantisk og akkurat passe spennende, og en nydelig avrunding av historien om Lord Peter (selv om det kom flere noveller senere), som Sayers har nok respekt for til å ikke gi en enkel "og så levde de lykkelig alle sine dager"-slutt. Selv om de åpenbart gjør det også. Peter er en kompleks karakter som, i likhet med sin forfatter, går gjennom mye utvikling og fordypning i løpet av bokserien. Desto morsommere og mer rørende at den siste replikken hans er identisk med den første - bare sagt i et ganske annet tonefall og en ganske annen situasjon. Jeg liker, som alltid, at Sayers (og Peter og Harriet) ikke forenkler og glatter over de helt virkelige dilemmaene, de være seg knyttet til jus, rettferdighet, ærlighet eller kjærlighet. Eller humor. "'We've got to laugh or break our hearts in this damnable world." 
Og så morer jeg meg ekstra over alle Sherlock Holmes-sitatene og -parafrasene som jeg kanskje ikke fikk med meg sist.
Peter: "In an experience of women extending, like the good Dr Watson’s, over many nations, and three separate continents -"
Harriet: "Why separate? Do ordinary continents come blended, like teas?"
Peter: "I don’t know. That’s what it says in the book. Three separate continents."
5. Strong Poison (Dorothy Sayers). Nok en gjenlesning. (Gaudy Night er nok like om hjørnet!) Morsom, helt klart spennende, og særlig humrer jeg av Peters (vellykkede) forsøk på å spille matchmaker! Hans egen romanse er her veldig plutselig og umoden, og særlig når man leser bøkene i denne rekkefølgen blir det tydelig at både han og Harriet nok kunne trenge noen år på å komme noen vei.
6. The Hunger Games (Suzanne Collins). Jeg har fått med meg at dette er en av de nye store tenåringsseriene, og med den nye filmen (med Jennifer Lawrence i hovedrollen!) å se frem til om ikke altfor lenge virket det som et riktig tidspunkt å lese bøkene. Historien er veldig spennende, og jeg leste den i et par ikke altfor lange jafs. Den er vel hverken det mest plottmessig spennende eller det mest stilistisk elegante jeg har lest, men jeg skal nok hive i meg de to andre bøkene i serien også. Såpass mange timer er den verdt.
7. Catching Fire (Suzanne Collins). Bok nummer to i trilogien er omtrent like spennende som den første. En ting jeg setter pris på, og som blir enda tydeligere enn i bok én, e at den sytten år gamle hovedpersonen forstår en god del, men på langt nær alt, av hva som foregår. Og det gjelder både i personlige relasjoner, politisk sett og globalt sett. Hun er smart og tøff nok til å være en overbevisende heltinne, men det ville irritert meg grenseløst hvis hun, med sin fattige og veldig informasjonsmagre bakgrunn, forstod for mye av det som skjer. (En ting som jeg ble sittende igjen og tenke på, var ellers spørsmålet om hvor mange av tenåringene som sluker bøkene forstår hvilken rolle de selv har i historien - at de overhodet ikke er Katniss, men at de (vi) tvert imot er de overfladiske, styrtrike og underholdningssultne i Capitol.)
8. Mockingjay (Suzanne Collins). Den siste boken i trilogien overrasket meg ved å være dystrere og mer brutal enn jeg ville ha gjettet. Den tar opp og demonstrerer blant annet det veldig reelle dilemmaet rundt spørsmålet om i hvilken grad man kan forsvare å gjøre brutale og umenneskelige ting for å bekjempe en brutal og umenneskelig motstander - og Katniss får en rekke muligheter til å finne ut hva som skjer når man stirrer lenge inn i avgrunnen. Boken rygger heller ikke tilbake fra å vise hvor umulig det kan være å overleve som menneske når man blir tvunget (eller tvinger seg selv) til å utføre brutale handlinger. Jeg synes fremdeles ikke Collins er en stilistisk særlig god forfatter, men historien hun forteller er både spennende og relevant nok.
9. A Feast for Crows (George R. R. Martin). Det er en grunn til at det var denne boken jeg strandet midtveis i i fjor - den er veldig lang! Og likevel forteller den ikke nok om det enorme persongalleriet. At Martin fikk problemer på dette stedet i serien er ikke det minste rart; boken avsluttes med en unnskyldning fra ham selv om at han ikke klarte å få med alt som egentlig skulle være med i denne boken, så den ble delt i to. Dermed ikke noe Tyrion, ikke noe Dany og knapt noe Jon. Men flere nye personer, og stadig mer kritisk og dramatisk utvikling fra dem vi hadde fra før. Sjokkert blir man vel ikke helt lenger, nå er det mer en følelse av at Martin kan gjøre hva som helst, og at dette uansett aldri kommer til å gå bra. (For noen, egentlig. Aller minst for Westeros.) Spennende er det fremdeles, personene hans blir stadig mer flerdimensjonale, og vi kommer tettere og tettere på dem. Og innimellom er det fremdeles litt overraskende å bli minnet på hvor annerledes syn f.eks. Jaime har på verden og folk i den enn mange andre av hovedpersonene (og jeg som leser), når han f.eks. i nest siste kapittel tenker for seg selv at Littlefinger vil jo være en utmerket Hand; han er "as amiable as he is clever", og "too lowborn to threaten any of the great lords". Yeah, right. Jeg får få unna Dance of Dragons så fort jeg kan, så jeg kan snakke med mannen min om serien igjen!
10. The Great Gatsby (F. Scott Fitzgerald). Vakkert skrevet om en mann som drømmer opp sin egen historie, og klarer det et stykke, men som slår seg i stykker mot virkeligheten og virkelige menneskers kynisme. Som det passer seg for en mann som er så langt fra alle andre, blir han observert og beskrevet av en forteller som ikke forstår ham, i alle fall ikke før helt mot slutten.
11. A Dance With Dragons (George R. R. Martin). Endelig à jour! Så kan jeg bare begynne å vente på neste bind sammen med alle de andre. Martin skrur omsider til mot slutten av boken, og i de fleste hovedgrenene av historien føles det som om vi er like før takeoff, så i neste bok forventer jeg virkelig action! Men hvor mange år må vi vente på å få vite hva som skjer med alle de kapitlene som fader til svart (eller hvitt)?
12. Snuff (Terry Pratchett). To tredjedeler ute i denne slo det meg plutselig at dette er jo ikke noen komedie lenger. Discworld-rammen er riktignok alltid grunnleggende morsom, og Pratchett kunne nok ikke unngå å være vittig om han prøvde på det, og det er mange morsomme ting spredt utover handlingen (som den lille Jane Austen-biten i begynnelsen!), men sett som helhet er dette rett og slett en roman, hverken en parodi eller en pastisj. Samtidig fikk jeg en stadig sterkere følelse av at dette ikke er den samme forfatteren som før (noe som nesten helt sikkert henger sammen med at Pratchett ikke kan skrive lenger, men dikterer). Underlig nok er det likevel åpenbart de samme personene som før, bare beskrevet av en noe annen stemme. De er mindre parodiske og mer menneskelige, folkene rundt Sam Vimes - Lady Sybil, Vetinari, Fred Colon og Wee Mad Arthur er på ingen måte endimensjonale fantasytyper lenger, men ekte personer. Vimes selv har lenge vært en av de ekteste og mest kompliserte figurene i Discworld-serien, så også her. Det var godt å få lese enda en bok om ham, der han får sin fortjente heltestatus, selv om det er hjerteskjærende å innse at det sannsynligvis blir den siste. Selve handlingen er dystrere enn vanlig, og ga ubehagelige ekkoer inn i de siste ukers debatt om romfolkets situasjon og rettigheter.
13. Twilight (Stephenie Meyers). Misogynistisk, mishandlingsromantiserende søl. Se ekstern bloggpost for opprørt, sarkastisk rant.
14. The South Beach Diet (Arthur Agatston). Saklig og tilsynelatende godt underbygget, lite eller ingen hallelujastemning og ingen åpenbare forsøk på å love mer enn den kan holde. Med tanke på oppskrifter og ingredienser hadde det kanskje vært et poeng å kjøpe den norske oversettelsen i stedet.
15. Unspoken (Sarah Rees Brennan). Spennende, morsom, moderne, gotisk ungdomsroman. Gode og engasjerende personer, særlig den Veronica Mars-lignende hovedpersonen. Jeg er ganske så utålmodig etter neste bok i serien, og håper hun skriver fort.
16. Fifty Shades of Grey (E. L. James). Det var delvis Twilight, og diskusjonen som kom etter blogginnlegget mitt om den, som var utslagsgivende for at jeg fant på å lese denne. Den ble jo i utgangspunktet skrevet som en Twilight-fanfiction (som så fikk endret navn og slikt før utgivelse), og jeg synes det var interessant å se hva som ble gjort med relasjonen mellom hovedpersonene. Den er faktisk langt mer spiselig, holdningsmessig sett, enn "originalen"; den kvinnelige hovedpersonen har mer å fare med på alle måter og er mindre "kuet" i forhold til den mannlige, og den mannlige har nok sine kontroll-issues og har overtaket på mange områder, men så ille som Edward Cullen er han dog ikke. (Blant annet har han ikke noe påtrengende ønske om å drepe kjæresten sin og drikke blodet hennes, en egenskap jeg alltid setter pris på i en mann.) Det boken virkelig har fått mye oppmerksomhet for er jo de mange detaljerte sex-scenene, men de synes jeg i grunnen hverken er spesielt sjokkerende eller interessante. (Mange kan sikkert synes bdsm-aspektet er enten interessant eller sjokkerende, men jeg synes egentlig mest det var ganske platt og flatt og virket som et forsøk på å lage en "lærebok" forkledd som roman. Litt som Sofies verden, bare med sex i stedet for filosofi.) Det jeg synes er interessant, prinsipielt sett, er det at en mainstream-roman så tydelig kan bruke seksualitet, og beskrivelse av sex, som en vesentlig del av karakteristikken av både to personer og av forholdet (og maktbalansen) mellom dem. (Dette er noe mange fanfictionforfattere prøver på, med større og mindre grad av suksess.) Kjærlighetsforholdet, og utviklingen i det, er i grunnen interessant nok til å rettferdiggjøre hvor eksplisitt boken er. Dessverre er den plagsomt dårlig skrevet, rent språklig sett, og det er i grunnen den eneste vesentlige innvendingen jeg har mot den. Men når språket er så dårlig og flatt som dette, er det nok til at jeg ikke på noen måte vil anbefale boken til noen, og til at jeg ikke har noen planer om å lese de neste i serien.