[Irma]

Opprinnelig lagt inn av oslo78, her.

De er sprut gærne på dette feltet... Ikke spør meg hvordan jeg vet det - det kan jeg ikke si da de ikke lenger ville være anonyme nok. Og nei, de er ikke kjendiser.

Problemet er at det er ganske mange foreldre som har sine hang ups på det ene eller andre feltet. Og det er temmelig krevende og faktisk problematisk å føye alle dem som har spesialkrav på akkurat sitt felt. Dersom det bare hadde vært medisinske og pedagogiske hensyn å ta, ville skoledagen for alle elevene og ikke minst tiden min bli veldig mye mer hensiktsmessig brukt.

Opprinnelig lagt inn av Meissa, her.

Men må man føye alle? Går det ikke an å si "nei, beklager, det kan vi ikke gjøre ut i fra hele gruppas behov"?

Jeg har ofte tenkt på samme vis som Meissa når jeg leser innleggene dine, Oslo78. Mange ganger får jeg ut i fra det du beskriver inntrykk av at lærerrollen besittes til dels vilje- og grensesettingsløst. Som om foreldrene er hensynsløse gribber på barnas vegne, og hvor lærerrollen er å tilfredsstille disse til det ytterste. Satt litt på spissen.

Jeg kan sikkert framstå som hensynsløs, men jeg skriver ut i fra egne erfaringer i en jobb hvor man møter mange klager, frustrasjoner, trusler, rasende folk og innimellom klin kokos hakkende gale mennesker. (Heldigvis mange hyggelige også, altså. For all del.)

Krevende mennesker vil man møte i de fleste jobber, det være seg som butikkansatt, frisør eller bussjåfør. I yrker hvor man har makt over folks liv og hverdag, og hvor man har nære relasjoner til folk - så vil det å møte urimelige og utfordrende folk kreve en del ekstra. Og i slike situasjoner tenker jeg det er desto viktigere at man er drillet på hvordan kommunisere på en god måte. Min erfaring er at det er viktig å være grensesettende og tydelig. Men enda viktigere - måten man kommuniserer grensesettingen på bør være gjennomtenkt og konfliktdempende. Det er etter min opplevelse viktig at man i møte med krevende folk ikke bare retter blikket mot det motparten gjør av urimelig oppførsel og galskap, men også tar runder med seg selv i forhold til hva man selv sier og gjør, og hvordan man selv påvirker relasjonen. Skal man gjøre dette kan man ikke sette seg utenfor relasjonen og konkludere med "håpløse folk!", man må se på seg selv som en del av relasjonen, med det ansvar som det medfølger som den profesjonelle part.

Nå prater jeg meg helt bort fra trådens tema her, men dette er altså et område som engasjerer meg, og som har vært viktig for meg i min jobbhverdag. Tidligere i tråden leste jeg om foreldre som klager videre opp i systemet, og sånt. Og da tenker jeg litt sånn: Ja, hva så? Hvis man selv mener at man har gjort en god jobb, så vil en klage videre spille liten rolle? Det å klage på feil man mener at har blitt gjort i skolen eller hos NAV eller hva det måtte være er jo folks fulle rett, og noe som gjør at systemet fungerer demokratisk, og at kvaliteten på en tjeneste følges opp.

Som sagt, dette er ment vennligsinnet. Jeg betviler ikke at det finnes irriterende og arbeidskrevende foreldre i alle landets klasser, og jeg betviler ikke at det kan være svært krevende både i forhold til tid og energi. Men jeg tror at man selv i en viss grad kan styre hvor mye man skal la det gå inn på seg, og hvor mye krefter og irritasjon man legger i det.