[Sir Limpalot]

Opprinnelig lagt inn av gajamor, her.

Det virker sikkert merkelig for deg, men det ligger gode begrunnelser bak disse holdningene i døvesamfunnet. Si fra hvis du er interessert, så kan jeg finne fram noen gode artikler som forklarer litt mer. Hvis du ikke er interessert i å lære mer hadde det vært hyggelig om du ikke gjorde narr av en minoritet det virker som om du vet nokså lite om.

Mulig det bare er jeg som er teit, men hvor gjør hun narr av noen?

Opprinnelig lagt inn av gajamor, her.

Rullestolbrukere vet jeg veldig litt om, men jeg er helt enig med dem i at det er omgivelsene som hemmer dem. Hvis urbane strøk var universelt utformet kunne de fungert helt som andre folk. Det er utrolig tåpelig at vi skriker og hyler om at så og så mange er snyltere på uføretrygd, men når en person med funksjonshemming påpeker hva som skal til for at han skal kunne være yrkesaktiv så kommer det uttalelser om at "de kan jo ikke kreve at alle skal legge til rette for dem".

Jeg har sittet i den stolen en stund, selv om det for meg var midlertidig, så der har jeg litt erfaring, og er derfor ganske bevisst på universell utforming. At man i rullestol ikke har begrensninger ved universell utforming blir litt som når Cato Zahl Pedersen aldri ser hindre, og knapt nok utfordringer, men er så positiv at du sitter med følelsen av at du burde være glad for å bli skadd for livet, for det åpner nye muligheter.
Det er noe som heter vinter i dette landet.
Jeg tror ikke det er rullestolbrukere man tenker på når man klager på at det er mange på trygd, heller. Er det mange, ellers velfungerende, rullestolbrukere på uføretrygd?
Det som irriterer mange er de som har uføretrygd men som fint kunne ha vært i jobb, jeg kjenner til noen av dem, og de irriterer meg også.
Jeg kunne fint ha satt meg til på trygd etter ulykken jeg var i, og ble lettere sjokkert over hvor mange som tydeligvis synes det må være toppen av lykke.

Jeg skjønner at en del uttalelser kan være sårende, men det er også grenser for hvor hårsår man kan være.
Jeg hadde en aha-opplevelse for mange år siden, da jeg var med handicapidrettslaget på tur for første gang: Jeg hadde mye erfaring med rullestolbrukere fra å jobbe i Røde Kors, da spesielt å hjelpe folk av/på fly og med bagasje på Gardermoen, og en ting jeg hadde lært meg var å veie mine ord med omhu, for maken til hårsår gjeng skulle du leite lenge etter!
En gang fikk jeg skikkelig kjeft fordi jeg ba en dame om å gå bort og vente på meg ved tollen, mens jeg hentet bagasjen hennes.
Ikke fordi jeg la trykk på gå, eller noe i den stilen, men fordi jeg brukte ordet gå. Ubevisst.
Jeg ble lettet hver gang jeg oppfattet at personen jeg skulle hjelpe ikke BARE var rullestolbruker, i egne øyne, og derfor ikke aktivt lette etter fornærmelser.
Så ble jeg med på tur med handicapidrettslaget, hvor enhver uttalelse var grei så lenge den ikke var vondt MENT, man kunne fleipe om alt.
Det var det andre ytterpunktet, uten å gi noen eksempler noen kan ta anstøt av her.
Når en del funksjonshemmede nesten leter etter ting å ta anstøt av gjør det noe med måten folk oppfatter funksjonshemmede.
En del mennesker synes det er vanskelig å snakke med funksjonshemmede, at det blir et verbalt minefelt hjelper ikke på.

"Pokker ta, det er umulig å komme fram på det stedet her! Det er krøplinger overalt!"
Sagt til/om meg og de andre som satt i rullestol på røyketerrassen på Cato-senteret, vi lo som bare det.