[Skremmern]

Jeg har tenkt mer på denne tråden, og kommet frem til at eneste gangen "opprinnelsessted" ville vært aktuelt å spørre om for meg, er først og fremst ikke i åpningsspørsmålene når vi nettopp har møttes, men sånn etterhvert i samtalen hvis vedkommende snakker med en aksent. Utseende alene er ikke nok for meg, så snakker vedkommende norsk, men har et asiatisk utseende, f.eks, ville jeg ikke spurt vedkommende hvor han eller hun egentlig kommer fra. Jeg ville tenkt at personen er norsk, og ikke noe mer enn det (så jeg ville ikke tenkt over det i det hele tatt, og det er ikke for å være PK). I åpen barnehage kom jeg i snakk med ganske mange forskjellige foreldre, menn og kvinner, så jeg har "erfaring" med disse situasjonene også. MYE smalltalk i åpen barnehage, skaæsidæ.

Det var en pappa der med tre barn og ingen snakket norsk (utenom pappaen, da, og han snakket litt norsk og litt engelsk), og da spurte jeg etter å ha spurt han om barna, hva de heter og hvor gamle de er, hvor de var fra. Den asiatisk-utseende mora som satt ved siden av meg og snakket norsk som meg har jeg aldri hatt en sånn samtale med, og hun stilte spørsmål av samme karakter til denne mannen. Utrolig interessant historie han hadde, som vi var så heldige å få høre.