[Ryli]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Holdt det gående i 5-6 år, jeg. Gikk helt fint. En fantastisk erfaring som jeg aldri ville vært foruten. Er det en gang i livet man kan velge å kjøre seg skikkelig, se hvor mye man kan klare, jobbe med adrenalinkjør hele tiden og virkelig LEVE og ÅNDE for jobben, så må det da være når man er 25 år og full i piff? Det har gitt meg erfaringer som jeg har nytte av hver eneste dag, lært meg uendelig mye om meg selv, og, ja, vært verdt hver time.

Var det du som var på NHH og holdt bed.pres.? For det var akkurat sånn de la det frem, nemlig. Men jeg er fortsatt av den oppfatning at selv om man er 25 og full av piff, så er det så mye annet man kan bruke den tiden til enn å grave seg totalt ned i arbeid. Så jeg valgte en traust bankjobb i stedet, jeg. Ikke kjempespennende akkurat, men så hadde jeg mer tid til å ha det artig på fritiden.

Men nok om det, skal prøve å gi resten av innlegget ditt den oppmerksomheten det fortjener også.

De fleste jobber jeg har søkt på de siste årene har jeg fått brev tilbake om at det har vært 74 eller 123 eller 54.368 søkere, og de takker for søknaden, men jeg når dessverre ikke helt opp i konkurransen. Så da har jo arbeidsgiver hatt ganske mange å velge blant. Det er vel de færreste som nevner sine kroniske sykdommer i søknaden, men de fleste oppgir jo både alder og sivilstatus. Så en korttenkt arbeidsgiver kan jo veldig enkelt luke ut f.eks alle barnløse kvinner mellom 25-35 som lever i fast forhold.