[Inagh]

Jeg kjenner jeg er litt der bai er, selv om jeg ikke er vokst opp i et konservativt kristent miljø - snarere i et kristent hjem hvor det ble lagt stor vekt på å tenke selv, stille kritiske spørsmål og inkludere ethvert menneske, uansett hudfarge, livssyn og livsvalg når det kommer til partner. Jeg fikk tidlig lære at selv de mennesker som gjør de vondeste ting, har sider ved seg som er verdt å være glad i. Jeg opplevde aldri at mor slo hånden av et menneske som trengte det, selv når alle andre snudde ryggen til.

Jeg regnet meg som kristen til jeg var i midten av 20-årene et sted. Jeg jobbet innen kristne miljøer, jeg vanket i ulike menigheter. Jeg fikk mange veldig gode venner, og jeg har fremdeles stor respekt for hva de tror på, står for og ikke minst for kraften i bønn - jeg vet de ber for meg, jeg vet de ber for Lillemann, og jeg setter stor pris på det, selv om jeg ikke lenger deler deres tro. Derfor klarte jeg også bare å smile da en kamerat av meg, i dypt alvor, sa: "We'll get you back in the flock one day, darling."

Det er mange grunner til at jeg mistet troen min - det skjedde ikke over natta, snarere en gradvis prosess, mye bygget på at i og med at jeg jobbet innen kristne organisasjoner, også møtte mye av medaljens bakside - med baksnakking, løgn, bedrag, svik av mennesker som man burde forvente mer av, slik de utad frontet den kristne tro og nestekjærlighet.

Jeg savner samholdet - som bai nevner, savner jeg det å være en del av et fellesskap, sangen - stemningen. Jeg savner tryggheten, vissheten om at det er en som er glad i meg, uansett, en som passer på meg og fører meg fram i livet gjennom de valg jeg tar. Jeg savner å be, og oppleve at mine bønner blir hørt - jeg savner gleden ved det å tro. Jeg savner vissheten om at de mennesker jeg er, og har vært, glad i, vil jeg møte igjen etter døden.

Men jeg savner det altså ikke nok til at jeg klarer skru på gudstroen min igjen, dessverre.