[era]

.......og kjære jessica..
Du høres ut som en svææææært forståelses full og velmenende pærson, jeg vil gjærne dele litt av min erfaring med deg.

Den ene tingen som har fått meg til å grine av skam er velmenende -ja jøss, men pedagurker av forskjellig art som har fått meg til å føle meg som en forbanna kasus istedet for et menneske fordi jeg til tider er noe kreativ i mitt forhold til alfabetet.

Jeg er over 30 i dag og er ganske trygg i både min kunnskap og mitt mestringsnivå på de aller fleste felt, men å bli snakket til i myk stemme av praktikanter med jesuskomplekser får meg fortsatt til å ville hente øksa.

Å forvente noe av noen ,å fordre læring og å ta i bruk de evnene man har, det er ikke bare bad.

Å ikke få lov å blomstre som barn fordi man skal bli i rollen sin som diagnostisert ,og å bli skånet fra virkeligheten til man plutselig står midt oppi den UTEN at frøken er der til å holde deg i hånda..DET gjør vondt DET er pedagogisk vold.

Jeg vil på ingen måte anklage deg for å være noe av dette, men bare prøve å beskrive hvilken farge himmelen har i mitt univærs...sånn siden du nevnte pensum og siden jeg har en kunnskap om dysleksi det ikke er mulig å lese seg til(*fnise* tok den? høhø)