[Pøblis]

Opprinnelig lagt inn av Nip, her.

Ja, jeg jobber for å få Vetle til å være mer selvstendig der, jeg synes det riktignok er utrolig vanskelig å få han med på å skjønne at all denne måten jeg lager er veldig bra for kroppen hans, han hører hva jeg sier, men bryr seg ikke så mye om det.
Hvordan får man egentlig en 7-åring til å skjønne det mer at om man bare tørr og prøve mer, så kanskje han faktisk tilogmed liker maten. Jeg har jo lest bøker som kjernesunn familie, superfood osv der det virker som barna er blitt med på konseptet (jeg kjører ikke så hard stil i det hele tatt) - Vetle er virkelig ikke på bølgelengde der.

Med å ta det opp på foreldremøte, så hadde ikke jeg planlagt å si noe som helst egentlig. Jeg skjønner jo at det ikke ville vært en bra ting å stille opp å si. "Alle dere serverer dårlig mat, jeg serverer bra for jeg er best" - jeg mener jo ikke det, jeg tror også at jeg faktisk har mer fokus på dette enn mange og kanksje er flinkere enn mange på det punktet, jeg har sikkert mange andre svakheter og håper at det også blir tatt opp med meg om noen synes jeg kan forbedre med på noen punkter. Sammenhet i skolesammenheng er jo veldig viktig.
Jeg har jo også en ting jeg ikke vet om jeg burde ta opp eller ei, V.pappa fikk ihvertfall en kraftig dose kjeft av meg da han nettopp har kjøpt mobil til Vetle. Vetle er da nummer 3 i klassen, jeg hater at det er sånn - det skaper ett press på foreldrene og jeg er helt sikker på at flere av barna har sagt dette hjemme, og foreldrene ergrer seg over at Vetle har fått det og synes det er tidlig (jeg ønsker ikke å ha det på min kappe og synes det faktisk er drit flaut, fordi jeg egentlig er så streng og prøver å tenke over slike valg hvrdan det også påvirker hele klassen).

Jeg tenker at det er flere ting du tar opp her, Nip, som gjør dette vanskelig for deg.
Jeg skjønner at du gjerne vil ha et sunt kosthold, og at du gjerne vil at sønnen din skal samarbeide med deg om dette prosjektet. Han er bare 7. Syvåringer er ikke så gode på langtidskonsekvenser av de valgene de gjør - de velger gjerne det de synes er greit der og da, eller det som gjør dem lykkelige der og da, og det de har lyst på der og da. Jeg mistenker at Vetle kan ha fått servert pannekaker fordi han har bedt om det. Jeg pleier ihvertfall å spørre små gjester om de har noen menyønsker når jeg inviterer på middag.
Hvis han har veldig lyst på mange ting som er forbudt hos dere, så tenker jeg at kanskje du må svelge noen kameler og inngå noen kompromisser? Det er kanskje bedre om du serverer ham noe av det han liker godt innimellom, istedet for at han skal bytte mat med klassekamerater. Da vet du ihvertfall hva han spiser.

Min åtteåring er verdens mest kresne. Hun smaker på ting når hun får beskjed om det, men bare en musebit, og bare for å fortelle at hun ikke liker. Mitt kompromiss er at hun må spise grønnsaker, men at jeg gir henne grønnsaker hun liker. For tiden er det agurk, rå gulrot, brokkoli og dulcita-tomater.

Å oppdra barn handler veldig mye om kamelsvelging. Barn har sjokkerende nok egne meninger fra en veldig ung alder, og i tillegg blir de utsatt for påvirkning fra en masse andre mennesker enn oss foreldre, og det kan vi rett og slett ikke kontrollere uten å isolere oss fullstendig fra andre.

Jeg er forøvrig enig med -ea-; man kan rett og slett ikke kritisere andres valg og andres livsførsel. Hvis noen hadde kritisert mitt kosthold etter at barnet deres hadde vært på middag hos oss, hadde jeg synes det var dumt og klamt også hadde jeg nok rett og slett ledd litt, og latt være å invitere barnet igjen. Jeg vet at det ikke er barnets feil om foreldrene kritiserer meg, men jeg synes det er såpass ubehagelig og lite passende at andre kritiserer mine valg, at jeg nok ville unngått å komme i samme situasjon senere.