[Charlie]

Jeg syns det er spesielt at hver gang man diskuterer noe om fosterdiagnostikk, kommer de samme løpende og roper ut at det handler om å sortere ut Downs. Det finnes veldig mange andre ting man kan se på UL, og mange diagnoser som man enten kan gjøre noe med på en eller annen måte hvis man vet det tidsnok ELLER som er mye mer alvorlige og livstruende og / eller uforenlig med liv enn Downs ( f.eks. At fosteret ikke har hjerne). Downs er heller ikke EN ting, og mange med Downs har multifunksjonshemninger. Jeg er litt trøtt av at endel framstiller det som om det bare er det det handler om, og at hvis du ikke deler deres oppfatning er du ond og hjerteløs.

Når du spør folk om hva som er det viktigste i livet, vil de allerfleste si " god helse" på topp. Det er ikke spesielt oppsiktsvekkende at man ønsker sitt barn den tingen som de fleste mener er viktigst i livet. Jeg har fått foretatt fosterdiagnostikk i begge svangerskap, og var helt klar på at jeg ville tatt abort hvis det ble aktuelt. Selv om ( eller fordi) jeg har Downs i familien.

Det er selvfølgelig sånn at alle mennesker er like mye verdt. Men er det et poeng i seg SELV at det fødes funksjonshemmede barn? Burde vi la være å ta folat for å opprettholde at det fødes barn med ryggmargsbrokk, og ikke sortere vekk de barna? Et døvt par i USA valgte en donor som ville " garantere" at barnet de fikk hadde en genetisk feil så barnet ble døvt som foreldrene. Ee man hjerteløs hvis man syns det var teit?