[Lille meg]

Jeg er ikke tilhenger av "alle må smake på alt"-tankegangen, jeg. Jeg var selv et kresent barn som ikke lot meg presse til å smake, verken med trusler eller lokking. Dermed ble mat en evig kamp hjemme hos oss. Matglede var for meg et fremmedord til jeg var godt oppe i 20-årene. Du ønsker ikke at det skal bli slik for 11-åringen, Elin!

Samtidig er det jo viktig at du ikke lar 11-åringen ødelegge middagen for dere andre. Nå vil det jo avhenge av hvor ofte jenta er hos dere, men går det an å gjøre middagene mer sunne samtidig med at 11-åringen kan spise? Hjemmelaga pizza er ikke dårlig middag. Heller ikke gode kjøttpølser i grove pølsebrød, vel?

Hva med å ta jenta med på matlagingen? Kan det hjelpe? Eller hva med å lage deg en oversikt over hva hun liker, og så prøve å planlegge så sunne middager som mulig ut fra dette?

Eller bare rett og slett si at "Dette er det vi har til middag i dag.". Hvis hun ikke vil ha, så er det jo mulig å ta seg ei brødskive eller lignende. Eller hva tenker du rundt det? Er du redd datteren din skal "smittes" og bli like vanskelig og kresen i matveien, eller at hun skal oppleve dette som urettferdig?

Jeg vet ikke hvor lenge du har vært i et forhold til pappa'n til denne 11-åringen, men jeg tenker at mat-problematikk nesten bør være en kamp som pappa'n eventuelt tar - ikke du. Det er vanskelig nok å få et stemor-stedatter-forhold til å fungere om du ikke i tillegg skal være den som krangler om mat.