[Angelique]

Jeg er egentlig livredd hunder selv, men har to hunder.
En Jack Russell og en Schæfer.
Det å ha hund selv, er for meg den beste terapien. Sier ikke med det at dere må skaffe dere hund altså, bare nevner det.

Jeg ble bitt i ansiktet da jeg var 2,5 år av en hund i familien som jeg nærmest var vokst opp sammen. Den hang fast over hele ansiktet, og takket være min fars raske reaksjon gikk det bra, men jeg kunne mistet både syn og fått store skader.
Foreldrene mine har i alle år etter det hatt hund hjemme. Vi har hatt Schæfer, Labrador og Vorsther. Store hunder som jeg har brukt til trening, spesielt vorstheren.

I minsten sin klasse er det en gutt som er hans bestekompis. Han var så livredd hunder at han ikke turde ringe på her hos oss en gang. Det var helt hysterisk redsel, og foreldrene visste ikke sine arme råd. Det var som for din jente. Når de gikk tur og de møtte hund i bånd, var det også hysterisk reaksjon.
Etterhvert, sakte men sikkert, har denne kompisen turt å komme inn og leke hos oss. Når hundene er ute eller på eget rom. Den minste, JR, har han hilst på såvidt når jeg har holdt henne. Gradvis og spesielt i sommer, har han vært ute på plenen og lekt mens hundene har stått i bånd, og han på trygg avstand har lekt og obeservert hundene.
Dette har tatt over et år, men nå er det slik at han herjer rundt på gulvet med begge våre hunder. Vil aller helst bare leke nede i stuen med hunden enår de er inne her. Ligger på gulvet med Amanda, Schæferen, og lar henne snus og slikke, og er helt trygg. Når de leker og løper har han blitt så trygg at han til og med stopper Amanda med et bestemt nei om han ikke vil mer.
Dette er en litt solskinnshistorie hvor en liten gutt ble kvitt sin hundeskrekk, ja katteskrekk også. Vi har tre katter. Men tilnærming jevnlig med en rolig hund over så lang tid det tar har jeg sett virker.

Håper hun blir kvitt hundeskrekken sin, for det er virkelig ikke særlig ok. Det vet jegveldig godt.