[rine]

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

Og det der er kanskje noe av det vanskeligere når det kommer til sykmeldinger. Normale sorgreaksjoner gir ikke rett til sykmelding. Ikke det å være sliten. Likevel er det i befolkningen en forståelse for at man må kunne få sykepenger i en sånn situasjon. For hvor går grensen for når man har en unormal sorgreasksjon? Hvor går grensen mellom sliten og syk? Det er ikke lett å definere. Og som man ofte ser diskutert på forum: Skal man når man er helt på felgen jobbe enda litt til mens man ser stjerner eller er det grunnlag for en sykmelding. Skal man ta forumsvar som fasit på folkeopinionen vil omtrent samtlige svar på slike innlegg være "gå til fastlegen din og få deg ei sykmelding før du møter veggen" og "hvis ikke fastlegen din gir deg sykmelding, så gå til en annen lege, for det der går da ikke an".

Og hvem fungerer på jobb etter å ha mistet en av sine nærmeste? Det er helt normalt å være i psykisk ubalanse når man har mistet et nært familiemedlem. Det er like fullt en normal sorgreaksjon. Jeg tror faktisk at ved å ha ordninger for noen av disse situasjonene som oppfattes som helt soleklare sykmeldingsgrunner, men som egentlig ikke er det, er det lettere å argumentere med tanke på andre tilstander i mistrivsel/sliten-området som det ikke er like stor enighet om.

Helt enig i det du skriver her, Katta. Og, ja forumsvaret og svaret fra velmendende kolleger og venner RL (bortsett fra meg da- som prøver å komme opp med andre alternativer enn fastlegen når noe går på tverke) er gjerne "nå må du ta vare på det selv - husk at ingen takker deg for å slite deg ut." Det er slike tifeller jeg har snakket om hele tiden, ikke snekkere med avkappet arm, MS- eller kreftpasienter. Det er for stor aksept for ulike "psykiske lidelser" (i mangel av legeterminologi) tenker jeg.

Opprinnelig lagt inn av safran, her.

Ja!

M2? Er -ea- der?

Jeg er for øvrig helt for behovsprøving av barnetrygden, selv om det vil gå ut over meg selv.