[rine]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Latterliggjøring er en uting uansett. Jeg har vært provosert nok i denne tråden til at jeg sikkert har gått i den fella selv. I såfall ber jeg om unnskyldning.

Neida, jeg føler meg ikke latterliggjort av deg. Jeg knegger i grunn litt over at du og SF er litt i tottene på hverandre her, for jeg synes å huske at vi har hatt ganske like diskusjoner tidligere der SF og jeg har vært ganske .

Fikk en prikk av DM som var litt interessant: Hun skriver bl.a at jeg ikke må gå ut fra at alle har samme ressurser som meg, (ikke mentale, går jeg ut fra, jeg er jo lærer, men sånn ellers...) og jeg tror at mye av grunnen til at jeg har den holdningen jeg har i slike diskusjoner er at de fleste jeg omgås er ressurssterke mennesker. De har greit med penger, de fleste er ikke alvorlig syke og de har i stor grad mulighet til å regulere sin egen arbeidsdag og arbeidsmengde. Når slike mennesker sutrer, sier "burde jeg ikke ha rett på.." og "nå er det rett før jeg sykemelder meg, altså" klarer jeg ikke å presse fram den helt store empatien. Jeg omgås i liten grad rengjøringspersonale eller hjelpepleiere med slitasjeskader i armer og bein, og jeg tror faktisk at sympatien og forståelsen hadde vært mye større om jeg hadde gjort det og hørt de klage eller fått sykemelding/trygd. Jeg unner virkelig syke folk sykepenger og uføretrygd (ønsker ikke kutt hos virkelig syke mennesker!) og betaler skatt med glede, men jeg synes likevel det er mye rundt meg som vitner om at holdninger og moral er i ferd med å forvitre litt i befolkningen generelt.