Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Bra oppsummert. Jeg har også fått med meg at problemet løser seg hvis vi bare slutter å mistenkeliggjøre og heller prøver å forstå.

Jeg har forsøkt med forstå - det hjalp ikke.


Det er lett å ha både omsorgsfølelse og sympati med en som er syk eller har vondt. Men noen ganger (nei, kie - ikke alltid - det står noen ganger) så er det som trengs et dytt isteden. Og beskjed om at det er noe du kan gjøre for å få det bedre og å påvirke situasjonen din.

For å ta et kort eksempel - jeg har vært mye plaget med musearm og senebetennelser. Jeg er ikke det mer. Jeg har ikke kronisk hodepine mer heller. Men om jeg ikke trener på noen uker - da kommer det med en gang. Jeg må med andre ord holde det vedlike selv.

Om jeg hadde tatt armen og hodet til legen (hvilket jeg gjorde først) så ville jeg fått piller og kanskje fysioterapi med varme og massasje eller noe. Isteden leide jeg inn et strengt helvetes spetakkel av en fysioterapeut selv som sa at dette er lett fikset - men du kommer til å nesten kaste opp av smerter i starten. Hun hadde rett. Det ble borte. Men det var vondt som fy til å begynne med.

Nei, jeg sier ikke at alle som har musearm kan bli friske eller at ingen blir invalidiserte av musearm.

Men jeg sier faktisk at noen ganger kan man fikse sånt og fortsette i det yrket man hadde om man vil.