[Esme]

Bakgrunn:

De fleste av oss tenker at vi er autonome, selvstendige individ. Og det er nok de fleste av oss når vi sitter i fred og ro og forholder oss til saker litt sånn følelsesmessig distansert. Vi ser det jo her også, vi er nok neppe så rause, rasjonelle, rettferdige og tøffe som vi er når vi er mutt putt alene i verden.

Milgram sin studie fra 60-tallet som gikk ut i korthet på (mer om det her) at frivillige fikk beskjed om at de skulle være med i et eksperiment for å se om straff kunne øke læringsgraden. De skulle administrere elektriske sjokk til en annen forsøksperson (som i virkeligheten var en skuespiller) ved feil svar på en rekke spørsmål. Skuespilleren satt bak en skjerm, så de så ham ikke, men hørte ham.

Det viste seg at de fleste fortsatte å gi elektriske støt i større og større doser, siden det satt en forsøksleder ved siden av som sa at de måtte fortsette, at forsøksleder tok ansvaret etc. Dette var selv om de visste at dosene var så høye at de var farlig og til tross for at den som fikk støtene ropte og sa at han ville ut og avslutte eksperimentet, og til slutt ble stille.

Dette var på 60-tallet, i en tid som vi anser for å være autoritær. Har det forandret seg siden da? Med det som utgangspunkt så har det på nytt blitt gjort tilsvarende studier, og et av dem ble gjort i Frankrike, hvor formen var at forsøkspersonene fikk beskjed om at de skulle være med på et TV-show som var i utvikling. Konseptet var at en kandidat skulle kunne vinne 1 million Euro på å svare på spørsmål. Ved feil svar, skulle han få støt i økende styrke. I tillegg var programleder en kjendis og det var publikum til stede.

Det ble gjort to runder, en med programleder til stede som sa en av fem oppfordringer ved nøling hos forsøkspersonene "Det er din tur", "Han kommer til å takke deg etterpå" "Spillet krever at du fortsetter", "Vi tar ansvaret" og den siste var sterkest med at programleder fikk publikum til å rope kom igjen og klappe med hendene. Ikke sterk roping eller noe sånt, vanlig klapping og lyder egentlig. Den andre runden gikk programleder ut og sa "værsågod, nå styrer du".

Det viste seg da at i den runden hvor det ikke var programleder, så avbrøt 75 % når skuespilleren ropte og sa at han ikke ville mer. Når programleder var tilstede så avbrøt kun 16 av 80 stykker. Mange av de som fullførte viste tydelig tegn på stress og sa "Jeg tror ikke dette er bra" "Skal vi ikke kanskje avslutte?" "Jeg gjør ikke dette frivillig". Det var altså ingen trussel om at de skulle få noen som helst konsekvenser om de avbrøt.

En ting er nå det at folk er akkurat like autoritetstro som på 60-tallet. Men det som også dette eksperimentet viser er at TV er en sterk autoritet.

Det som man finner da er at det handler ikke om "om man greier å gi andre smerte". Så godt som alle forsøkspersonene syntes det var forferdelig og hadde ikke lyst. Men de var alene, de stod overfor stort press (og det er vel det som er det sjokkerende egentlig at en programleder som sier "kom igjen" faktisk er stort press) fra en autoritet og de var i et miljø hvor de var ukjent, alene og ikke fikk helt tid til å tenke seg nøye om. Da er det lett at man fraskriver seg ansvar, man klager formelt, men utfører handlingen.

Kun 16 av 80 avbrøt. Ingen her kan regne med og være sikker på at man hadde gjort det selv. Selv ikke de som flere ganger har stått i mot autoriteter kan være sikker. Om man kjenner til Milgrameksperimentet, så er man nok ganske immun.

Men likevel så er det en lærepenge til oss alle det her. Hva gjør man når en autoritet misbruker sin stilling? Hvordan skal man greie å holde sin egen moral til å være rettsnor når den er i konflikt med en autoritet som man respekterer og ser opp til? (Alle greier å se for seg et scenario hvor man står opp mot en autoritet som man har demoniosert av et eller annet slag. Det er noe annet å stå imot når det er noen du ikke ønsker skal miste respekten for deg eller du har respekt for.)