[Observatøren]

Jeg vil være begge deler jeg.

Det jeg til stadighet diskuterer med meg selv er min motivasjon for det ene eller det andre. Hvorfor vurderer jeg å jobbe redusert? Hvorfor er det jeg som kjenner på dårlig samvittighet mens mannen kan seile inn i barnehagen fem på fem uten å tenke på det en gang?

KAnskje det går på idealer, hva man er opplært til og har erfaring fra? Mine foreldre har alltid vært utearbeidende, om enn i yrker som gir fleksibel tid og mye mulighet for oppfølgning. I perioder tror jeg at det er den manglende fleksibiliteten i egen jobb jeg ikke liker. Samtidig har ikke Posøren vondt av å være i barnehagen, jeg kan heller ikke se for meg at det beste for ham hadde vært å være hjemme med meg - til det er han for sosial med behov for andre barn. Det som hadde vært ideelt hadde vært redusert tid - levere sent, hente tidlig, gjøre hyggelige ting.

Og så - hvorfor gjør jeg ikke det når det strengt tatt hadde gått rundt økonomisk? Mindre penger til shopping og hobby, men mer enn nok. Jo, redselen for å bli en muffinblogger, som går tvert imot det jeg har lært er riktig - full jobb, sørge for en karriere, bli regnet med, få nye oppgaver.

Heilo, dette ble litt rambling fra meg. For mitt vedkommende handler det ikke mye om likestilling, men om personlige idealer og ønsker.