[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av Kasia, her.

Jeg sitter her og lurer på om det er helt tabu/harry/barnslig/whatever å si at man liker å være bittelittegranne full i blant. Må man bruke vin=kultur-alibiet for å være vinelsker og samtidig bli tatt alvorlig? Jeg elsker vin og er glad i drinker og sånn, liker smaken av det. Men jeg har ikke noe større forhold til det enn god vin/vond vin liksom. Jeg snakker ikke om vin med partneren min på noe annet plan enn "skal jeg ta et glass chablis da?". Jeg bruker ikke mye tid på å finne ut hvilken rødvin som er den ultimate til lammelåret. Og jeg himler litt lett over de som bruker lunsjpausen til å legge ut om alle vinsmakingene de reiser på i Frankrike. Jeg liker alkohol, jeg liker rusen og jeg liker alkoholholdige selskaper. Er ikke det greit?

Du galne kvinne!

Altså, jeg liker også alkohol, fløyelsrus og alkoholholdige selskaper. Men det er ikke derfor jeg på død og liv skal ha meg en mann som liker vin, altså. Den siden av meg kunne jeg jo levd ut med venner fordi om jeg hadde en mann som ikke likte vin. Tror derimot han ville blitt litt snurt om jeg hadde invitert venner hjem på god mat og vin sånn rimelig ofte. Hadde det ikke vært for vininteressen kunne jeg altså fint ha klart meg med en avholdsmann, uten at det betydde at jeg hadde trengt å være avholds av den grunn. Jeg har full tro på at det ikke er veldig vanskelig for Acsa sin mann å leve med en avholdskvinne, altså, selv om han selv drikker.

Jeg evner å være både kyltyrell og blodharry, jeg.