[Lilith]

Gro Nylander har gjort en viktig jobb og om hun er litt for bombastisk i sine uttalelser, så føler jeg nesten at det må man ta med på kjøpet. Jeg leste en bok eller to av henne da jeg gikk gravid med mine første, og var sikker på at amming skulle jeg få til. Så kom det ut to premature tvillinger med gulsott som ikke var det minste interessert i å måtte suge for å få melk. Natten etter at jeg fødte dem fersket jeg sykepleierne i å koppmate dem, uten å ha snakket med meg om saken. 21 år gammel og sliten etter en fødsel så kranglet jeg ikke på det, og de gikk over til flaske, mens de sendte meg til pumpen. Så har det seg en gang sånn at jeg er usedvanlig tungmelket. Pumpen pumpet melk, men bare på max styrke på to tynnhudete brystvorter. En gang i blant hektet de på ungene mine og nikket fornøyde. Deretter ble jeg sendt hjem, med minimalt med ammeinformasjon og et håp om å få dette til på egen hånd i ro og mak i min egen stue.

8 uker senere satt jeg i stuen, med elektrisk pumpe koblet til to blødende brystvorter og pumpet blod. Melken var rosa og jeg gråt og gråt. Anti-ammepresset var i full gang, samtlige kvinnelige familiemedlemmer mente at jeg burde ha begynt med mme for leeenge siden. Nå mente mannen også at det var nok. Jeg gav opp. Jentene ble store og sterke og fine på mme, og jeg prøvde å legge ammingen bak meg.

På den tiden var det et sårt punkt for meg. Jeg husker jeg pratet med en bekjent som ble stående og måpe: Ammer du ikke!!???!!! og jeg kunne bare svare nei.. Det føltes ikke særlig godt.

Når jeg ble gravid igjen var jeg eldre og mer forberedt. Jeg fortalte jordmor at jeg hadde slitt med ammingen og at det var et stort ønske for meg å få nok veiledning til å få til amming denne gangen. Dagen kom og ut kommer en grådig liten bolle som henger sultent i puppen min allerede minutter etter fødselen. Teknikken satt som et skudd og fornøyde klunkelyder forsikret meg om at ammingen skulle gå bra denne gangen. Og det gjorde det, bortsett fra rundt 4 mnds alder når jeg var plaget med sopp på brystvortene, som igjen var såre og blødende. Denne gangen ba jeg folk som mente mme var løsningen klappe igjen, og bet sammen tennene. Så løsnet det, og ammingen gikk som en drøm frem til snuppa var 11 mnd og ikke hadde det minste interesse av å henge i mammas pupp når hun kunne bruke tiden på så mye annet moro.

Kroppen derimot...hehehehehe, den blir aldri tilnærmet det samme som før, en jente på 1.50 burde ikke egentlig bære tvillinger på tilsammen 5 kg. Jeg trøster meg med at skadeomfanget hadde vært verre om jeg gikk tiden ut og unngår bikini.