[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av Inagh, her.

Likevel velger jeg å jobbe 50% til glede for hele famililen, da jeg lever nå - jeg har Lillemann nå.

For en nydelig beskrivelse!

Opprinnelig lagt inn av Inagh

Den dagen han faller fra, eller blir for tung å ha hjemme, kommer jeg nok til å jobbe mer, selvsagt. Jeg har tross alt en utdannelse, og et yrke jeg er glad i.

Det er en viktig prinsipiell diskusjon dette med kvinner og deltidsarbeid, jeg ser den, og jeg har full respekt for den.

Likevel - det føles jævlig, jævlig sårt og slitsomt å hele tiden måtte forklare og forsvare hvorfor jeg ikke jobber fullt. Og jepp - jeg får all støtte og forståelse når jeg har forklart meg, men det er faderullan så slitsomt å føle en må forsvare sitt valg hele tiden... Å føle jeg blir sett ned på som kvinne, bakstrebersk og politisk ukorrekt -

fordi jeg har valgt å høre hva som er best for meg og min familie - jobbe deltid.

Beklager - men nå gidder jeg ikke mer. Jeg tror at jeg, som kie, er litt hårsår og humørløs akkurat nå...

Jeg er enig og med-hårsår med deg. Jeg kommer mye dårligere ut enn deg i sånne diskusjoner, for du møter forståelse når du forteller om Lillemann. Jeg har ingen Lillemann, men ønsker likevel at mine valg skal respekteres. Jeg jobber ikke redusert fordi mannen tjener mer enn meg, men fordi det gir meg så mye å få ta meg av mine egne barn. Jeg er en normalt oppegående person, det er ikke sånn at jeg leker med Lego hele dagen og finner det tilfredstillende å skifte bæsjebleier, altså, men det å få tilbringe så mye tid med mellomsøster og lillebror (og storesøster i sin tid) gir meg utrolig mye. Jeg hørte Creed på radioen i sted, "if today was your last day", og svaret på det, det første som poppet inn i hode mitt var å ha en dag akkurat som i dag. Jeg ville brukt dagen sammen med barna mine, så jeg føler meg virkelig priviligert. Samtidig bidrar jeg til husholdningen. Jeg kjøper all mat og alle husholdningsartiklene, alle bursdags- og julegavene, samt regningen for renhold. Mannen er veldig glad i jobben sin, og har etter 3 måneder hjemme innsett at det ikke var noe for han. Han ble utålmodig og mindre grei av det.

Jeg sitter uansett stolt tilbake og føler meg som verdens heldigste person som har muligheten og friheten til å jobbe redusert mens barna er små. Og selv om jeg forstår den prinsipielle debatten, er det noe jeg velger å ikke ta hensyn til. Jeg vil leve livet mitt slik jeg ønsker og vil nå, jeg orker ikke å tenke på pensjonspoeng hundre år frem i tid, eller at jeg sannsynligvis er et stakkars offer for arv og miljø. Det får så være om jeg er en drepen for likestilling. Jeg vet hvilke verdier jeg er utstyrt med, og synes jeg er en all over allright person. Så om jeg bommer på hva jeg burde og skulle gjort i denne her situasjonen, får det bare stå til.