Barneloven sier at det skal legges vekt på hvilken forelder som er mest sannsynlig til å sørge for at barnet får god kontakt med begge foreldre når man skal bestemme hvor barnet skal bo. (Paragraf 43)

Dersom den ene stanser samvær beviser denne at denne ikke er den forelderen. Den andre kan da kreve omsorgen. Dersom man greier å bevise i retten at barna utsettes for overgrep under samvær så går det bra - men bevisbyrden er høy så det skal mye til.

Dersom man ikke stanser samværet fordi man ikke tør så risikerer man at barnevernet går for omsorgen isteden fordi man begår omsorgssvikt ved å ikke beskytte barnet sitt. (Jfr veilederen.)

I barnevernsloven er alle tiltak rettet mot "hjemmet" og samværshjem er ikke definert og sorterer innunder "andre steder i verden" hvor man mener at det er "hjemmet" som skal ta ansvar.

Spørsmålet hvordan reguleres samvær der A mener B er uegnet å ha samvær? Da må man gjennom en rettssak og risikere alt for å forsøke å trygge barna, og lovverket virker i motsatt retning av det man vil ha aksept for. Som regel vil jo B nekte på å være kjip, og da må man bevise at så er tilfelle - eller tape.

En slik rettssak kan ta flere år, så man bør stanse samværet før det er en avgjørelse i retten om samværsstans medmindre man har lyst på å ha barnevernet på nakken i tillegg - de er knallharde på at man skal trygge barnet sitt uansett for å være egnet som forelder.