[Polyanna]

Jeg klager når jeg syns jeg har grunn til det, men jeg sutrer ikke. Jeg syns det er stor forskjell på de to tingene. Hvis jeg er syk eller plaget så forteller jeg det. Forhåpentligvis på en noenlunde humoristisk måte, men jeg gidder da ikke lyve heller. Men endeløs tværing på bagateller, det driver jeg ikke med. Jeg orker ikke bruke tiden min på å surmule. Eksempel: Ved en forsinkelse på et fly, eller et mistet fly, så blir jeg et øyeblikk, og så går jeg i loungen og drikker rødvin. (Gamle dager...) Jeg bruker IKKE tilfeldige skrankepersoner som punching bag for min frustrasjon!

Når noen spør hvordan jeg har det, så kan jeg fint svare "Nei, ikke noe særlig i dag! Nå er jeg fyllesyk på tredje dagen, uten å ha så mye som en bra fest igjen for bryet!" (Da jeg var svangerskapskvalm). Eller "Nei, jeg teller ned til termin, jeg gjør det. Jeg syns det er tungt, dette svangerskapet. Sånn er det når gamle kjerringer skal drive og få barn annethvert år!" Eller "Pyton. Hele familien er syke og jeg hater å være syk samtidig som jeg må være sykepleier for andre syke! Jeg vil ha mammaen min her!"

Å lide i stillhet er overvurdert og poengløst, spør du meg! Hvorfor skal ikke de som er rundt meg vite hvordan jeg har det?

Men jeg bruker selvsagt ikke hele lunsjen til å klage! Jeg er flink til å fokusere på det positive og på at "vi er jo bortskjemte, da. Vi har ikke hatt mye sykdom til nå!". Og så spør jeg hvordan de andre har det også, ikke bare klager over meg og mitt. Totalt sett er jeg nok mye mer av en krampeoptimist enn en klager. Men altså, ærlig.