[lil'c]

Opprinnelig lagt inn av m^3

Skal vi se om jeg klarer å ordlegge meg (har litt gangsperre på språket i kveld - skrivesperre?): Hvis jeg tenker meg at spennet av det jeg opplever går fra det aller mest negative/triste/vanskelige jeg har opplevd, til det sterkeste/flotteste/mest fantastiske jeg har opplevd. Så er det min skala for ting jeg opplever i mitt liv, krydret med erfaringer og hvordan man er skrudd sammen og alt mulig rart.
Hvis vi så tar et hvilket som helst annet menneske, så vil skalaen være annerledes, og ytre (eller indre) faktorer være annerledes. Hvis dette mennesket så sier til meg "å guuud, så vanskelig og tøft det er at <et eller annet som virker greit for meg>", så er det jo fort gjort å si at dette mennesket syter og klager og sutrer. Det ligger jo litt i de ordene at hun gjør dette uten å ha "fortjent" det, uten å ha "rett" til det. I forhold til vår egen skala, liksom.
Bare fordi jeg ikke skjønner dette andre menneskets grunn til å klage/syte/sutre, så er det jo tydelig at opplevelsen er så sterk at hun føler behovet. Og da ER det så ille for det mennesket, uavhengig av hva jeg mener liksom.
Dette mennesket vil sannsynligvis ikke oppleve det som syting og klaging selv, det ER jo ille.

Har også hatt det sånn mye.