[My]

Opprinnelig lagt inn av TBM, her.

Jeg synes det er stor forskjell på klaging/sutring og på det å fortelle om ting man ikke synes går så bra. Gode venner merker forskjellen og bør være obs på den...

Dette er jeg helt enig i. Det er ikke dette jeg mener med klaging. Klaging og sutring for meg er når man surmuler over at det regner, over at man er misfornøyd med hårsveisen, at man har gått opp i vekt (hvis det ikke er snakk om de som virkelig har et problem) at utvalget i kantina er for dårlig, at man snart blir et år eldre, våren kommer så seint, toget er forsinket -sånne ting.

Hvis man sitter på en flyplass og flyet har blitt kansellert eller forsinket, slik at man ikke kommer seg videre på en lang stund, så kan man velge å gjøre det beste ut av det (gå og kjøpe seg noe å spise, lese en bok, spøke, le, snakke om noe helt annet med de man reiser sammen med, galgenhumor etc) eller man kan syte og klage, gråte og banne kontinuerlig over hvor håpløst dette er, helt til man omsider sitter på flyet på vei hjem. Uansett hva man velger får man ikke gjort noe fra eller til. Likevel er det overraskende mange som velger det siste alternativet. Det er klart det har mye å gjøre med hvordan man føler seg, men det går faktisk an å bestemme seg også, og prøve, for begge deler er en selvforsterkende prosess. Bestemmer man seg for å prøve å gjøre det beste ut av situasjonen, bruke galgenhumor, fokusere på noe annet, ikke klage, påvirker man de rundt seg i positiv retning, lager en god stemning og gjør situasjoen litt mindre uutholdelig. Klager man og dyrker det negative gjør man alt bare verre og lager sur stemning i tillegg.

Noe helt annet er å lette sitt hjerte til en venn når man har problemer. Det er ikke sutring. Det er noe alle har behov for innimellom.