[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av Imma, her.

Denne er jeg litt nysgjerrig på.
Dersom det er et bevisst valg som kvinnen og mannen gjør sammen. At hun ønsker å være hjemme og mannen er tilfreds med å jobbe 100%. Så er da dette i like stor grad likestilling som om kvinnen jobbet 100% og mannen var hjemmeværende. Likestilling, i min bok, handler om at menn og kvinner har like valgmuligheter, om de velger det ene eller det andre er opp til hver enkelt familie. Uten at man dersom man velger tradisjonelt skal bli stigmatisert til å være manglende likestilt.
Noe annet er det selvfølgelig at kvinners lønn generellt er lavere enn menns, noe som i mange tilfeller begrenser familiens valgfrihet, ifht hvem som skal være hjemme dersom det er det man ønsker.

De mennene jeg kjenner til som har hjemmeværende koner jobber mer eller mindre den stillingsbrøken hun ikke besetter i arbeidslivet i tillegg til sin egen jobb. Altså; hvis hun jobber 80 %, så jobber han 120 %, jobber hun 50 %, jobber han 150 %.

Dette er damer som ender uten pensjonspoeng, med ansvaret for AS Heimen og barna, mens han jobber, jobber og jobber.

Jeg er veldig fornøyd med å dele ansvar og arbeid med barn og hus, få pensjonspoeng, ha en mann som tjener like mye som meg og vite at vi er to om alt. Å bli forsørget er ikke å være likestilt, en mann er ingen livsforsikring, og det kan bli kjipt den dagen den happy husmoren ikke er så happy lenger og blir byttet ut med en ung og vakker dame. Da står husmora der med et gigantisk hull i CV'en, er meget uatttraktiv på arbeidsmarkedet og ærlig talt; jeg blir ikke imponert av folk med så dårlig arbeidskapasitet at de ikke kan jobbe fullt og holde orden på huset samtidig. Dsjeezes. det blir litt som å ikke kunne plystre og knyte sko på en gang, altså.