[Harriet Vane]

Jeg har ganske god selvtillit og liker meg selv og utseendet mitt. Jeg overvant mange demoner gjennom andre svangerskap og trives med min voksne kropp. Jeg pynter meg nesten alltid, og driter i om jeg sikkert burde veid ti eller femten kilo mindre for å bruke den kjolen, de buksene eller den toppen. Men jeg gidder ikke å være så streng mot meg selv og alltid bare være fornøyd i retrospekt, aldri her og nå. Jeg fikk en aha-opplevelse der jeg så på et gammelt bilde av meg selv og tenkte at jeg var så fin! Og da bildet ble tatt hadde jeg vært misfornøyd.

Jeg er oppvokst med en mor full av kompelkser, spiseforstyrrelse og selvhat, alt rundt utseende har vært tabu hjemme. Aldri noe positivt i hvertfall. Kanskje en og annen kommentar rundt rare ører, korte ben eller andre familietrekk.