[Susse]

Selvbildet mitt er ikke så galt, takket være pappa og verdens beste farmor i oppveksten.
Vakker eller pen vil jeg ikke kalle meg. Føler meg rett og slett ganske vanlig, men kan fikse meg opp og føle meg fin når jeg vil det.
Kroppen min er ikke noe fruktfat, med hengemage, celluliter og strekkermerker nok til fem. Den virker og stort sett samarbeider den og er fin å ha med å gjøre. Mannen min elsker den som den er. Husker jeg var godt over 20+ overvektig og spurte han om hvordan i alle dager han orket å ha sex med meg. Han bare smilte og sa han sto støtt til rors. fine mannen min. Han har alldri, noen sinne på alle våre år sammen kommentert noe som helst negativt ved utseende mitt.
Jeg har gått ned i vekt mange ganger, før svangerskap og etter svangerskap. Eldstesønnen har nok fått med seg noe av det, men vi har aldri brukt ordet slanking hjemme. At mamma prøver å spise litt sunnere mat har blitt sakt.
Vår eldste driver med trening på høy nivå og jeg merker at han har blitt mer kroppsbevisst det siste halve året. Han er godt i stand, men også i svært god form og veldig sterk (svømmer) Ble uansett litt skremt da han kom og fortalte lykkelig at han hadde gått ned 3 kg siden sommerferien. Da tok jeg bort badevekta og det har ikke vært tema siden.
Vi har venner og familie i alle farger, fasonger og legninger og det har barna vokst opp med og tenker ikke videre over tror jeg.