Jeg har aldri hatt noe godt selvbilde, ei heller på utseende. Men jeg har slitt såpass mye med det at jeg er innstilt langt inn i margen på å ikke la det smitte over på ungene mine. Så da jenta mi en gang spurte om jeg hadde blitt tjukkere fordi puppene tøt ut av bh'en så svart jeg med at "jo, jeg er blitt større men er jeg ikke fin, da?" - på en stolt og konstaterende og ikke spørrende måte. Ikke bare fordi jeg vil at hun skal kunne se på det slik, men fordi det er min hellige overbevisning at det ikke er kiloene det kommer an på hvorvidt man er vakker eller ei. Jeg følte meg ikke nødvendigvis fin - og gjør det ikke alltid nå heller selv om jeg har endret veldig syn på kropp generelt og min egen spesielt med årene - men jeg er helt bestemt på at det er helt riktig å gjøre det. Føle seg fin, altså, selv om man faller utenfor A4 -vakker -bildet.

Så får det heller være at jeg for ti år siden - den gang jeg var slank og såkalt "fin" - og hadde blitt jålet opp med lånt kjole og sminke av kolokviegruppens bimbo, fikk stjernekommentaren (fra bimboen selv):
"Næmmen jøss, Frøken Rattata. Du er jo sånn i det skjulte pen, du!"