[Carrera]

Har vært borti noen "tilfeller" ja...

Da guttungen begynte i førsteklasse, så forsto vi fort at de hadde et stort uromoment i klassen. Jeg fikk stadig høre om hva denne gutten gjorde, og hvordan han behandlet sine medelever.

Han tyraniserte alt og alle. Det var slag og slåing, stein og div som ble kastet etter andre, og i det hele tatt. Det var daglige situasjoner jeg fikk høre om. Men jeg fikk også høre at læreren stadig var "på han", så jeg forsto at ting ble fulgt med.

Godt utpå året så endret gutten min seg i skolesammenheng. Eller, ikke skole, men sfo. Jeg ble stadig oppringt fra sfo med beskjed om at gutten min var kvalm og hadde vondt i magen, hvorpå jeg dro for å hente han, og fikk hjem en frisk og rask gutt.

Det tok sin tid før jeg forsto tegninga, og da jeg spurte han om det var noe galt på skolen, så kom det veltende ut av han... Det var denne andre gutten. Min gutt hadde jo også fått gjennomgå, og så var det det at han generelt reagerte på oppførselen hans, og han ville ikke være nær han.

Da tok jeg affære. Skrev enmail til lærer, og ble oppringt formiddagen etter, og møte på skolen samme ettermiddag. Da hadde lærer vært i samtale med rektor, ang min mail, for å høre hva hun kunne fortelle meg.

For jo; skolen hadde jo selvfølgelig en sak gående på denne gutten, og han var under utredning. De ventet da på en midlertidig diagnose, slik at han kunne få egen assistent, og så skulle de ta tak i situasjonen etterhvert som de viste mer.

I en periode da, så sa jeg klart fra til min gutt, at om han ikke ville være med denne gutten, så var det helt ok. For det er ok å ta avstand fra andres oppførsel, selv om vi nå viste hvorfor. Heller det enn å sende min gutt livredd på skolen, for å _måtte_ være med denne gutten. Jeg forklarte selvfølgelig også at gutten nå skulle få hjelp, og at han slettes ikke var slem for å være slem, men at han rett og slett ikke kunne styre dette.

Nå går det forøvrig mye bedre med gutten.

I nabolaget her hadde vi en gutt som storesøster her lekte endel med da hun var mindre. Denne gutten utviklet seg sakte men sikkert til å bli en liten villmann i gata, og han tok med seg de andre ungene på ting jeg slettes ikke aksepterte. I dette tilfellet så var det nok ikke noen diagnose inne i bildet, med mindre det kan kalles en diagnose å ha foreldre som ikke setter grenser for barna da...

Uansett...her tok ting så mye av at jeg til slutt forbød jenta mi å være med denne gutten. Han tok de andre ungene med på ting som var livsfarlig. Blant annet så tok vi dem i å være nede på hovedveien her, hvor gamet var å løpe over veien mellom bilene... Det var foreldre i gata som snakket med hans foreldre, men de bare trakk på skuldrene og skyldte smilende på at de er jo bare barn... Da fikk jeg nok, og satte ned foten her. (han er halvannet år eldre enn henne, og manglet ikke venner, så jeg hadde ikke dårlig samvittighet.)