[Enhjørning]

Jeg har siden 1989 hatt et mentalt bilde av hvordan mannen min skulle se ut.
Det bildet var - eh, litt farget av musikken jeg hørte på, så han skulle ha pinetrange dongeri, helst noe naglegreier eller lærreimer rundt livet og/eller armene, et digert skjorteflak og langt hår, fortrinnsvis mørkt.
I 1996 var imidlertid denne typen (nesten!) utryddet.
Bortsett fra i min fødebygd som jeg hadde kommet tilbake til samme sommer etter 7 år i østlandseksil:
Jeg satt på den lokale puben en kveld, og inn kom Han vandrende.
Han så nøyaktig ut som jeg hadde forestilt meg Drømmemannen, og jeg - jeg var solgt.
Da han attpåtil viste seg å være morsom og intelligent, lett å prate med og til og med ha samme musikksmak som meg, var det ingenting å tenke på.
Nesten.
Den aktuelle kvelden var jeg nemlig ute med kompisen hans, som hadde vært mitt rebound-leketøy i to uker (etter et tøft brudd med en komplett idiot tidligere på høsten), så det ble med praten.
Helga etter, derimot, hadde jeg og rebounden funnet ut at vi skulle gi oss mens leken var god, og Mannen I Mine Drømmer hadde tatt seg en tur på puben for å se om han kanskje traff igjen "den søte jenta fra forrige helg".
Det gjorde han ...

Det ble nachspiel (Gutta sparket av seg sneakers'a og gikk inn, mens jeg ble stående å knytte av meg bestemorsstøvlettene. Plutselig kom Mannen løpende ut igjen, og jeg så spørrende på ham. Han sa: "Det er bare noe jeg må gjøre!" , tok rundt meg og kysset meg. ) og jeg ble med ham hjem (hvor han atter en gang ga meg en god grunn til å falle for ham: Da vi kledde av oss og la oss i sengen hans, sa han at han håpet jeg ikke ventet meg noe, for han hadde ikke tenkt å ligge med meg første kvelden. Han ville bare snakke. ) hvor vi lå våkne og snakket i 14 timer.
Da var jeg aldeles ferdigfalt.

Når det i tillegg viste seg at vi begge elsket Independence Day, så ...