Velferdsstatens høst?
Er den her?
Jeg har vel aldri lagt skjul på at jeg innehar en viss skepsis mot de skyhøye syketallene generelt og kanskje mot diagnoser av typen "utbrenthet" spesielt. Da jeg støtte på boken "Utbrent" på bibiloteket her om dagen, måtte jeg nesten bla litt i den for å se om jeg ble noe klokere. Der sto jo heller ikke så mye som jeg ikke visste fra før (krysspress; jobb/familie, høye krav, dårlig ledelse osv.) Likevel var det et avsnitt i boken som virkelig satte ord på det jeg føler veldig på når vi diskuterer slike ting. Siterer her:
Misnøyesamfunnet
Egentlig burde folk fryde seg i Norge, synge hymner til historien og Gerhardsen og skjebnen og Nordsjøen som har gitt oss muligheter til et liv som få andre på kloden. Vi lever på sølvfat i verden. Likevel klager vi. I stedet for å nyte alt det som er bra, sutrer vi over det som ikke er særdeles bra. Vi er blitt et bortskjemt folk som har glemt å glede oss over det vi har. Vi trodde velferdsstaten sådde lykke og samhold. I velferdsstatens høst opplever vi misnøye og egoisme. Vi klager oss til sure liv, kunstig nød og tidlig død. Vi er blitt så redde for å gå glipp av noe. Vi er mer opptatt av å forfølge rettigheter og krav enn å vise sjenerøsitet og innsats. Politikerne betjener misnøyefolket som ivrige tjenere. De svermer rundt bordene, lytter til klagene og spør elskverdig: Skal det være noe mer? Jeg lengter etter et modig politisk lederskap som kan oppdra oss. Vi trenger å høre at vi er bortskjemte, at vi ikke minst i et globalt perspektiv bør skamme oss dypt over vår ubegrunnde misnøye, at vi og landet og verden ville fått det mye bedre om vi skiftet holdning og handling fra klage til takknemlighet, fra krav til innsats, fra surhet til begeistring, fra jeg til vi.
Bra skrevet, men sikkert gammelt nytt for de fleste? Vi vet at vi har det bedre enn de fleste i verden, det trenger vi ikke diskutere en gang. Det jeg lurer på, og som jeg kunne tenke meg å diskutere, er om denne misnøyen og "meg selv nærmest"- tankegangen faktisk gjør det helt umulig å gjøre noe særlig med de globale problemene vi står overfor. Jeg tror nok de fleste tenker at "man klarer jo å ha to tanker i hodet på en gang. Det må da gå an å kjeme for en god skole og en OK sykelønnsordning i Norge samtidig som man er opptatt av kampen mot fattigdom i den 3.verden." Jeg er ikke så sikker på om det faktisk er mulig. Det ser nemlig ikke slik ut. Så lenge vi syter og klager, og politikerne er avhengige av våre stemmer for å slippe til makten, er det ikke til å komme forbi at det som er våre kampsaker, også blir deres kampsaker. Visst blir det litt tid og penger til overs for de i mindre heldige deler av verden også, men 80% av de politiske ressursene (minst) går jo med til å løse mer eller mindre luksuspregede problemer her i Norge. Jeg synes faktisk at vi for lenge siden har kommet dithen at ordet velferdsstat ikke lenger bare har en positiv klang, og jeg mener at drømmen om den ultimate velferdsstat, der alle får tilfredsstilt alle sine behov, fungerer som en effektiv sperre mot at Norge (og andre land vi liker å sammenligne oss med) ikke klarer å få gjort så fryktelig mye med de virkelig tragiske og alvorlige problemene i verden.
Hva tenker dere?
Er vi kommet inn i "velferdsstatens høst?"
Er det mulig å ha to tanker i hodet på en gang?
Er vi villige til å fire på kravene og skifte fokus for at folk vi ikke engang kjenner (!) skal få det bedre?
Jeg bare spør.... |