[Che]

Om jeg tenker ung og barnløs, så tror jeg ikke at jeg hadde klart å gjennomføre et samliv over lengre tid (uvisst, følelsene kan man jo ikke slå av på tross av store ulykker - det vekker kanskje følelsene enda mer til liv også?)

Har det vært mannen min - som jeg har barn med, så har saken vært en helt annen.

Fadderen min gikk fra å være en svært engasjert dame til å bli mulithandikappet over natten. Hun og mannen var gift i mange år (hun bodde på pleiehjem) - men mannen forelsket seg på nytt i en annen kvinne og valgte da å ta ut skillsmisse (etter en stund). Jeg tror ikke han opplevde fordømmelse fra noen, så det virker nesten litt som normen at slike forhold er dømt til å mislykkes.