[mkj]

snakker av egen erfaring når jeg med hånda på hjertet påstår at jeg ikke nektet å spise mat for å kontrollere familien. Jeg hatet middagene like intenst som mine foreldre sikkert gjorde. De truet, lokket, og de overså. Uansett jeg var like kresen. Maten vokste seg like stor i munnen. Og dette startet da jeg var 9 mnd gammel, nærmest over natten sluttet jeg å spise mat.

Altså jeg har spist mat, men det var stort sett brødskive jeg spiste - middag har vært og er fortsatt et problem for meg. Opp igjennom årene har jeg utvidet repertoaeret litt heldigvis. Noe av det jeg ikke likte før synes jeg til og med er veldig godt nå, men det trengte en lang og gradvis tilvenning. Fortsatt spiser jeg ikke fisk, sopp, ikke lammekjøtt, ikke grove pølser, masse grønnsaker jeg ikke liker. Og det er fortsatt ikke noe jeg ønsker for meg selv, det er et stort problem å dra bort til folk jeg ikke kjenner så godt. Jeg prøver og har på agendaen å lære meg å like fisk nå, men det har jeg hatt de siste 5 årene, uten at det har kommet særlig ut av det.

Hva vil jeg med dette? Jo si at det kan være en reell følelse barnet sitter med. At det kan være bakenforliggende årsaker kan nok sikkert hende, men jeg tror ikke barnet gjør dette kun for å trasse, til det er det altfor trasig å gå en uke uten mat, for ikke å si to uker.