[Teofelia]

Jeg er nok en temmelig konservativ telefon- og mobilbruker. Jeg lar for eksempel være å ta telefonen når det ikke passer å snakke, eller hvis jeg rett og slett ikke har lyst til å snakke med noen. Mobilen min ligger oftest i skapet når jeg er hjemme, så den hører jeg kanskje ikke om ettermiddagen. SMS-er ser jeg ofte ikke før dagen etter.

Det er en selvfølge å slå av lyden (og vibreringen) på møter, hos frisøren, på forelesninger, i middagsselskaper og andre sosiale settinger. For ikke snakke om når jeg selv er møteleder eller foreleser. Er det nødvendig å ha den på (type: min mor er alvorlig syk), innleder jeg møtet med å informere om det.

Jeg ber alltid om unnskyldning hvis jeg avbryter en samtale med å ta telefonen. Eller hvis jeg må slå den av i all hast fordi jeg har glemt å slå av lyden under et møte eller lignende.

Selvsagt trenger man ikke svare på SMS-er med en gang. Det er jo det som er hele poenget med SMS. Trenger man svar umiddelbart, ringer man selvsagt.

Mannen min er enda mer konservativ enn meg. Han nekter å ha mobiltelefon i det hele tatt.

Det er forøvrig skuddpremie på alle som tar telefonen på kino, teater, konserter og lignende. I alle fall burde det være det.