[Mandarin]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Ja. Jeg tror dessuten at veldig mange har forventninger til livet som "aldri" kan innfris. (Jfr. "tidsklemme"-debatten for et par år siden.) Det finnes så utrolig mange muligheter, og mange av oss blir nok klemt mellom alle forventningene vi opplever fra både oss selv og verden rundt. Alle skal liksom (kunne) ha både en interessant karriere, et lykkelig forhold og et passende antall barn, i tillegg til alt det andre. Mange av oss føler dessuten at vi bør (og kanskje også at vi har krav på å få) trene mye, ha mange hobbyer, være aktive på nettet og i virkeligheten, følge opp slekt og familie og en stor venneflokk, følge med i kulturlivet, pusse opp jevnlig og reise på kule ferier. Når det skorter og sliter, så sliter det først på de næreste relasjonene. Jeg tror en del forhold sliter og kanskje går i stykker under urealistiske forventninger, ikke bare til forholdet spesielt, men til hvordan (voksen-)livet egentlig skal arte seg.

Her tror jeg mange brenner seg. Jeg tror det er viktig å ha realistiske forventninger til livet (trenger ikke bli kjedelig for det). Jeg er i en vennegjeng der dette til tider er litt slitsomt. Det er liksom ikke måte på hvor mange plasser i verden man skal besøke, middagsgjester man skal ha, gode lønninger man skal få og ikke minst hvor mye trening man skal få tid til og alt det andre du nevner... det er så lett å bli revet med dessverre.. Heldigvis diskuterer vi dette jevnlig.. justerer forventninger og har rett og slett blitt veldig flinke til å si "stopp en halv" og tenke litt over hva det er som er viktig for oss! Hvordan er det VI vil bruke tiden vår.