[kunstnerspiren]

Siden skilsmisse-statistikken er så høy som den er, lurer jeg på hvorfor? Er den kanskje bare slik den bør være? Eller burde man strevet lenger og mer for å holde sammen? Hvilke grunner er vektige nok til å skilles? Holder det at "kjærligheten tar slutt", eller burde man leve sammen selv om man ikke elsker lenger, men alikevel fungerer "bra og greit" og prioriterer familiesamhold og barna fremfor "egenrealisering"? Mine foreldre skilte seg da jeg var 13. Min manns foreldre holdt sammen (svigerfar er nå død) selv om de ikke hadde det bra sammen, og det er min mann stolt og glad for at de gjorde. Så hvor går egentlig grensen for å gå fra hverandre? Hvor burde den gå?