[Michelle]

Opprinnelig lagt inn av siljemoren, her.

En jeg kjenner er uføretrygdet, vet ikke helt hvorfor. Hun har ingen diagnose sier hun til meg. Litt vondt her og der.

Og så klager hun over at hun er fattig (har sikkert 6000-10000 kr og leve for i mnd etter det faste er betalt).
Da er du ikke mye fattig mener jeg, man er jo ikke fattig når man ikke kan kjøpe alt man vil. Blir litt provosert jeg

Nei hun er ikke fattig, men å ha kommet i en situasjon som ung og ufør er ikke noe å misunne. For det første gir det ingen status i samfunnet og mange opplever negative holdninger hvor en nærmest må forsvare seg samt at hun vil ikke ha muligheter til å få bedret sin inntekt i nevneverdig grad.
Manger drømmer går tapt i det en blir ufør.

Jeg skjønner du er lei av sytet men enten lukker du ørene når du er sammen med henne eller så snur du ryggen til. Eller snakker ut med henne.

De fleste av oss som har vært nyetablerte og studenter vet hva dårlig råd er, men vi har da et håp om en bedre situasjon. Det håpet har ikke din venninne. Mulig er hun bitter for ikke bare tapt helse men også tapet av inntekt.
Når det gjelder det beløpet din venninne har til overs når allt er betalt så stiller jeg meg undrende til det. Hun må da ha hatt en meget høy inntekt før hun ble ufør?

Jeg vet om flere historier hvor enslige uføre har måttet gå fra boligen sin pga halvert inntekt. Alle kan man tenke seg hvilke konsekvenser det kan få om en har barn som må flytte og oppleve at de ikke lengre får det andre barn får.

Joda trygdemisbrukere finnes men ikke la misnøyen gå utover de mange ufrvillige uføre som virkelig sliter seg gjennom hverdagen.